Dette fortalte en venninne meg på en kafé en gang for lenge siden:

«Kan en mann noen gang elske meg? Jeg lurer på om jeg er en person som ikke er verdt å elske.»

Jeg husker det fortsatt fordi det traff meg så veldig.

Jeg følte smerten hennes, fortvilelsen – og et snev av frykt for at det samme kanskje kunne gjelde meg.

Frykt for å ikke bli elsket

Venninnen min var rundt 30 år, hadde opplevd å være veldig forelsket i en fyr for mange år siden som ikke ville ha henne, og hadde ikke møtt noen andre siden.

Omstendighetene tolket hun som at det var hun selv det var et problem med, at hun ikke var god nok til å bli elsket. (Et par år senere var hun gift, så situasjonen var ikke så håpløs som den virket.)

Jeg tror denne frykten for å ikke være verdt å elske kan ramme oss alle.

Og avvisning er en reell smerte vi alle opplever, enten det er fra det motsatte kjønn eller andre mennesker i livet vårt.

Risikere å bli avvist

Selv om en avvisning alltid vil gjøre vondt, så trenger den ikke å være personlig.

Det kan være mange grunner til at en person sier nei: Kanskje passer dere dårlig sammen, eller timingen er dårlig, eller kanskje den andre ikke har rukket å oppdage deg helt ennå.

Uansett har vi selv et ansvar for å ikke la avvisningen vi møter begynne å definere hvem vi er.

Avvise oss selv

Noe som kan skje (og jeg vet at jeg har gjort dette selv) er at vi prøver å beskytte oss selv mot avvisning ved å selv konkludere at vi ikke er gode nok, og trekke oss unna før den andre rekker å avvise oss.

I realiteten så avviser vi oss selv.

Dette er mye mer alvorlig enn å bli avvist av andre. Det skyldes en form for stolthet som gjør at vi prøver å ta kontroll over situasjonen, selv om det fører til selvisolasjon og nederlag.

Denne stoltheten er det motsatte av kjærlighet, som av natur er åpen og inviterende, som viser sårbarhet og gir rom for den andres frie vilje.

Gud demonstrerer sin kjærlighet

Dette mønsteret av å avvise oss selv kan også overføres til relasjonen vår til Gud: Når all synd, skam og dritt i livet vårt gjør at vi velger å trekke oss unna ham, siden vi vet at vi ikke er gode nok i oss selv.

Men da misforstår vi selve kjernen av evangeliet.

For Gud har allerede tatt første initiativ og demonstrert for oss hvor høyt han elsker oss. Vi ser det i Jesus som henger naglet på korset, der han tok på seg straffen for vår skyld fordi han elsker oss. (Joh 3,16)

På grunn av Jesus trenger vi aldri å frykte å bli avvist av Gud. Det er den tryggeste relasjonen vi kan ha.

Gud erklærer sin kjærlighet til oss på korset og gir oss valget om å elske ham tilbake eller ikke.

På grunn av Jesus trenger vi aldri å frykte å bli avvist av Gud. Det er den tryggeste relasjonen vi kan ha. Derfor er det bare i Gud at identiteten vår kan være trygt forankret.

Når vi spør Gud: «Er jeg verdt å elske?», så er svaret: «Ja». Jesus ofret sitt eget liv for at vi kunne ha en nær relasjon til Gud.

Tilhørighet hos Gud

Nå er det jeg som er 30 år og singel. Koronarestriksjoner gjør at situasjonen virker enda mer håpløs enn ellers, og det gjelder for mange.

Jeg merker at jeg aktivt må velge å la Gud definere identiteten min, og først og fremst ha tillit til at det er hos han jeg hører til og i ham at jeg er elsket. Uansett hvordan framtiden blir.

Hvis du kjenner på noe av det samme, så vil jeg oppmuntre deg til å bruke denne tiden til å søke Gud, og finne den nærheten, kjærligheten og bekreftelsen du trenger i ham.

Da vil Jesus bli den kilden til liv som du trenger i møte med resten av verden.

«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» (Matt 6,33)