UP Tilbake
Hvorfor forhold og relasjoner er verdt risikoen for å bli såret

Hvorfor forhold og relasjoner er verdt risikoen for å bli såret

Belønningen er mye større enn farene.

iLivet

iLivet er en artikkelserie hvor vi tar opp forskjellige temaer som kan være aktuelle i dagliglivet til iTros lesere.

I sin berømte bok The Four Loves, skriver C.S. Lewis:

«Elsk noe, og hjertet ditt vil bli vridd og vrengt og muligens knust. Vil du sikre deg at du får beholde det intakt, må du aldri gi det til noe eller noen – ikke engang et dyr. Pakk det forsiktig inn med hobbyer og lite luksus; unngå all tilknytning.

Lås det trygt inne i en eske eller en kiste av egoisme. Men i den kisten – trygg, mørk, ubevegelig og uten luft – vil det forandre seg. Det vil ikke bli knust – det vil bli uknuselig, ugjennomtrengelig, ugjenkallelig. Å elske er å være sårbar.»

Misforstått tilgivelse

En av mine største frustrasjoner som pastor og forfatter er den utbredte, men uriktige, forståelsen av tilgivelse – både i kulturen generelt, men også i kristne sammenhenger. Grunnen til at så mange av oss sliter med å tilgi, er at vi prøver å gjøre noe som ikke egentlig er å  tilgi.

Noen av de populære mytene jeg har lagt merke til, er at å tilgi og å glemme blir forvekslet som det samme. At å tilgi noen betyr at du må forsone deg med dem, at tilgivelse er et valg, og at når du først har bestemt deg for å tilgi, så burde det ikke være vondt lenger, og at tilgivelse skal komme veldig lett for dem som selv har blitt tilgitt av Gud.

Men når disse mytene blir erstattet med sannheten om tilgivelse, kan vi oppleve en utrolig klarhet.

Denne klarheten gjør likevel ikke prosessen med tilgivelse enkel. Mens noen av oss vil omfavne denne klarheten, møte smerten, tilgi den som har gjort oss noe og oppdage friheten, vil andre lukke seg inne og nekte å slippe andre inn igjen.

Ved å se på hvordan de som stenger seg inne har det, har jeg i det siste oppdaget en ny myte. Og den utgjør en fare for dem som er redde for å være sårbare. Denne myten sier at vi kan komme til et sted der vi ikke lenger trenger å være sårbare eller redde for å bli såret, fordi vi lever så nært til Jesus.

Men som Lewis sa: «Å elske er å være sårbar.»

Vi må være kjent for å kunne bli elsket

I et essay for The New York Times, skriver Tim Krieder:

«For mange år siden hadde en venn av meg en drøm om en merkelig oppfinnelse. En trapp der du kunne gå dypt ned under jorden, og der du kunne høre opptak av alt det andre hadde sagt om deg – både det gode og det vonde. Ulempen var at du måtte gå forbi alle de verste tingene folk hadde sagt, før du kunne komme til de fineste komplimentene helt nederst.»

Det høres nesten fryktinngytende ut. Komplimentene vil gi deg oppmuntringer og bekreftelse, men fornærmelsene og sårene vil bli forferdelige!

Krieder avsluttet essayet med en innsiktsfull observasjon. «Det er ingen sjanse for at jeg ville klare mer enn to og et halvt skritt ned en slik trapp. Men jeg forstår at det er er en fryktelig dårlig logikk: hvis vi vil ha gledene ved å bli elsket,  må vi underkaste oss den ydmykende prøvelsen det er å la noen bli kjent med oss.”

Prisen ved å være menneskelig

Når vi tillater noen å komme nær nok til å elske oss, tillater vi også at de kommer nær nok til å kunne såre oss. Dette er den skremmende «avtalen» vi inngår, når vi lever i en fallen verden.

Etter mange år med frustrasjon, kamp for å overvinne bitterhet og vanskeligheter med å tilgi i mitt eget liv, har jeg kommet frem til noen konklusjoner.

Jeg må forberede meg mentalt på å bli såret av andre. Jeg vil trenge å trene tilgivelsesmuskelen min. Jeg får muligheten til å fortsette å velge veien av ekthet og sårbarhet.

Veien til tilgivelse og frihet er også et valg. Vi kan svare på det å bli såret med bitterhet og å ikke tilgi, eller ved å trekke oss tilbake og slutte å være oss selv. Når vi beskytter oss og isolerer oss slik, sikrer vi oss mot fremtidig skuffelse fra kjærligheten vi får fra andre.

Mens vi kan synge sanger i kirken, der vi sier «Alt vi trenger er Jesus», er sannheten at vi var designet for å trenge hverandre også. I Edens hage sa Gud til seg selv: «Det er ikke godt for Adam å være alene.» Så skapte han Eva. Og hvis det ikke er bra for Adam å være alene, så er det heller ikke bra for oss å være alene eller å ikke være kjent av de rundt oss.

Sårbarhets-hangover

Som pastor forsøker jeg å nå inn til mennesker med sårbare, personlige historier i talene mine.

En venn spurte meg nylig om det ikke hender at jeg blir såret i prosessen. Selvfølgelig. Men jeg fortsetter å gjøre det, og jeg ender ofte opp med det  Brene Brown kaller en «sårbarhets-hangover.»

Vi knytter oss ikke til hverandre ved å være perfekte, men ved å vise at vi er uperfekte. Våre svakheter og våre behov for hjelp knytter oss sammen. Hver gang vi slipper noen inn i livene våre, gir vi dem muligheten til å såre oss.

Å være elsket er å være kjent. Og å være kjent er å risikere å bli såret. Dette er ikke kynisme, det er livet mellom Jesu oppstandelse og hans retur.

Belønningene ved å være kjent av andre

Du kan kanskje si: «Er det å la andre bli kjent med meg virkelig verdt all risikoen og den potensielle smerten? Ville det ikke vært enklere å bestemt seg for å ikke la noen komme innpå meg, og unngå alt det sårbarhetstrøbbelet?»

Jeg tror at vi alle lengter etter at noen skal kjenne oss. Vi vil ha folk vi kan dele livet vårt med. Vi ønsker at folk skal bli kjent med den virkelige «meg» og deretter vise aksept og kjærlighet. I stedet for å kunne føle oss trygge og sikre, lever vi ofte et liv fylt av angst, isolert fra de menneskene vi elsker, men fortsatt knyttet til online-«vennene» våre.

Å la noen bli kjent med oss betyr at vi kommer til å få ubehagelige samtaler. Forventer vi virkelig at noen skal bli kjent med den virkelige «meg» uten å peke på svakhetene våre?

Jeg tror vi faktisk  håper på at noen skal kjenne og elske oss nok til å utfordre tankene våre, oppførselen vår og holdningene våre. Vi leter ikke etter «haters», men etter folk som kjenner oss godt nok til å faktisk bry seg.

 

Til tross for ubehaget og risikoene, er fordelene ved å la noen bli kjent med oss utrolige!

Å ha noen som kjenner oss, betyr at vi har noen å ringe klokken 2 på natta, når en krise dukker opp. Det betyr at vi har noen å feire suksesser med og sørge over tap sammen med. Det betyr at vi har oppmuntrende stemmer som kan utfordre oss til å drømme og til å ta risikoer, og som tror på oss, selv når vi tviler selv.

Verdien av å la noen få kjenne oss og elske oss er mye større enn risikoen ved å la noen få kjenne oss og deretter såre oss.

Sårbarhet er valgfritt. Å stole på noen er valgfritt. Forhold og relasjoner er valgfrie. Og tilgivelse er valgfritt. Dette er grunnen til at tilgivelse er en så stor, kraftig ting hver gang det skjer.

 

Denne artikkelen er oversatt fra Relevant Magazine, og gjengitt med tillatelse.

Siste fra hver kategori