UP Tilbake
Tar ikke kristne gutter dating alvorlig?

Tar ikke kristne gutter dating alvorlig?

Unge kristne menn, vi har et problem.

Guttesnakk

Denne artikkelen ble originalt publisert på Relevant Magazine. Den er oversatt og gjengitt med tillatelse.

Samuel Brebner er jus- og teologistudent.

Problemet vi har vil mest sannsynlig kreve alt vårt mot, all vår tillit og kreativitet for å løse. Det er et problem som påvirker mange av våre brødre i Kristus – det kan til og med med hende at det påvirker deg. Og ikke minst, det er et problem som skuffer mange av de unge kristne kvinnene i våre liv.

Vi dater dem ikke.

Gutta, dette var aldri et problem før. Pappa har mange minner fra da han gav den søte jenta fra ungdomsgruppa skyss hjem på sykkelstyret. Bestefar hadde litt av et rykte for å danse med alle de tilgjengelige unge damene på kristne arrangementer.

Men noe forandret seg. Et sted midt mellom bøker som «I Kissed Dating Goodbye», en mangel på gode rollemodeller for forhold og forsøk på å navigere minefeltet som er moderne dating, skjedde det noe med vår generasjon. Mange problematiske holdninger har plutselig krøpet inn i kristen kultur.

Så, unge kristne menn, hvorfor dater vi ikke? Dette er fem av hovedårsakene.

Vi stresser for mye med å skulle finne vår sjelevenn

En eller annen gang har du sannsynligvis blitt fortalt at du ikke bør date dersom ekteskap ikke er målet.  

Det er ikke et forferdelig dårlig råd – å ha ekteskap i bakhodet kan være lurt når en skal date ærlig, respektfult og med mening.

Men for ofte tror jeg at bruken av den type argument fører til at vi føler at vi ikke burde spørre en jente ut, før vi er ganske sikre på at hun er den rette. Så ender det med at jenta ikke blir spurt, fordi en fyr som litt tiltrukket av henne, er for opptatt av å finne ut av om hun er et godt nok koneemne.

Det virker som om vi har glemt at måten en skal finne ut av om en skal gifte seg med noen, er ved å date dem og bli kjent med dem.

Så hvis du vurderer å spørre noen ut på en kaffe, trenger du ikke å vurdere opp i mente om hennes verdier er verdige til å bære frem dine barn (sannsynligvis er det bedre om du dropper å gjøre det). Kanskje du bare kan tenke «har jeg lyst til å bli bedre kjent med denne jenta, så burde jeg spørre henne på en date.»

Vi tar dating altfor seriøst

Dating er en viktig greie for de fleste unge kristne. Vi vurderer forhold i uker eller måneder før vi gjør noe som helst. Hvis vi først begynner å date, føler vi at forholdet må være rettet mot ekteskap. En kan liksom ikke date noen som var feil. Kan ikke bli kjent med hverandre i en avslappet setting.

En del av denne alvorligheten, tror jeg, kan tilskrives troen på at du gir en del av hjertet ditt til enhver person du daterer. For endel av oss var dette en idé vi hentet fra Joshua Harris sin bok «I Kissed Dating Goodbye».

Boken begynner med en vakker bryllupsscene – en brud og brudgom står ved alteret, klare til å gi sine løfter. Men når de begynner å snakke, reiser en kvinne i menigheten seg, går frem i kirken og tar brudgommen sin andre hånd. Etterhvert kommer det enda en dame, og en til og enda en.

Hver representerer en jente som brudgommen hadde datet og gitt en del av hjertet sitt til, før han hadde møtt sin brud. Det er ekkel tanke, og en som jeg tror har vært med på å skape en motvilje mot dating.

Harris bok, og flere andre lignende bøker fra 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, ble skrevet som en reaksjon på samfunnets stadig mer tilfeldige tilnærming til kjærlighet, sex og relasjoner – som hver sin natur ikke er ment å være tilfeldig.

Det oppstår imidlertid problemer når vi bruker Harris tenkning på alle former for dating, til og med dating med passende fysiske og følelsesmessige grenser på plass.

Den slags dating burde ikke ha denne frykten for å miste en del av sitt hjerte hengende over seg. Det burde bare være en sunn, hyggelig måte å bestemme om du vil starte et romantisk forhold med noen.

Vi har feilaktige standarder

Å ha høye standarder er viktig. Godhet, generøsitet, ydmykhet, humor, styrke, tro og integritet –  fantastiske standarder for å ønske i en potensiell partner.

Min bekymring er at vi setter feil standarder. I tillegg til de jeg nevnte over, skal vi også helst ha ei som er boblende utadvendt med en flott kroppsbygning, en vellykket karriere og med helt like interesser («Du er også på din femte av Ringenes Herre? “).

Eller kanskje vi ikke er så bekymret for om en jente elsker Gandalf like mye som vi gjør selv, men vi forventer nesten at hun allerede skal være en helgen. Ikke bare skal hun å ha alle de kvalitetene som jeg nevnte hele tiden – hun skal ha alle sammen hele tiden, uten å snuble.

I virkeligheten kommer ingen person du dater til å være akkurat det du vil at hun skal være. Hele poenget med et forhold er at hver av dere hjelper den andre til å bli en bedre person.

Det innebærer at det er rom for forbedring.

Hun kommer til å ha sine feil, sine sår, sine dårlige vaner – akkurat som deg.

Vi føler at vi ikke kan date vennene våre

Gutt møter jente, de henger, han faller for henne og … ingenting. Forholdet stopper opp, fordi han ikke vil «ødelegge vennskapet.» Høres det kjent ut?

Hvis det er dette som hindrer deg fra å ta det neste steget i et forhold, kan det være nyttig å huske at det kanskje ikke er forutbestemt at dere alltid skal være «bare venner».

Andrew Swafford gjør et poeng ut av at på en eller annen måte kommer vennskapet dere til å forandres etter hvert som livet går. «Enten kommer du til å gifte deg med jenta til slutt, eller så kommer du til å finne en annen» skriver Swafford (i så fall, gitt at det er en underliggende tiltrekning, er det sannsynligvis ikke helt innafor å være som nær henne som du er nå).

Er det en risikofaktor her? Absolutt. Positivt eller negativt, å la en jente vite hva du føler, kommer til å forandre vennskapet. Men det er en risiko som er verdt å ta. Enten føler hun det samme (*fist bump*) – la datingen starte! Eller så gjør hun det ikke, og det kan vøre røft, men da får dere i det minste klarhet i relasjonen.

Vi ønsker å ta den best mulige avgjørelsen

Altfor ofte tror jeg at dette området i livene våre er definert av ubesluttsomhet. Vi er så redde for å ta feil, så vi vurderer og overanalyserer alle muligheter – til den grad at vi aldri faktisk handler.

Dette vil ikke si at Gud aldri kaller noen til å være single i perioder. Året etter videregående jeg jobbet med misjonsarbeid og var bevisst singel hele det året. Men det jeg mener er at slike perioder burde defineres av at det har en hensikt, og ikke av ubesluttsomhet.

Hvis du tror at du er en som skal gifte seg og er gammel nok til at det er aktuelt på noe vis – hvorfor dater du ikke? Forståelse for hva ekteskapet er er ikke teoretisk, du skjønner det med en person. Og den eneste måten du kan finne ut av det er om du dater.

Kanskje det er noen du har tenkt på mens du har lest dette innlegget.. En jente som, nå som jeg nevner det, du i grunn har tenkt endel på i det siste. En vakker, kristen jente som du ikke har turt å prøve deg på.

Spør henne på en date.

Du vil kanskje også like:

Siste fra hver kategori