Det er forferdelig å ha det vondt.

Ulike former for lidelse rammer de aller fleste av oss i løpet av livet. Noen får mye og ofte. Andre spares for det verste.

Det kan være så mangt. Sykdom, angst, et vennskap eller et forhold som ryker. Det kan være dødsfall eller traumatiske opplevelser. Mobbing eller diskriminering. Kanskje er det en eksistensiell krise hvor man lurer på meningen med livet, om Gud finnes, osv.

Lidelsen kan gi forskjellige utslag på gudsrelasjonen vår. Noen finner mye styrke i troen, mens andre opplever Gud som fjern og vanskelig å forstå. Det er mange «hvorfor Gud?»-spørsmål knyttet til det vi kaller det ondes problem.

Stormen som ble stille

Hvordan svarer så Gud når vi henvender oss til han midt i livets heftige storm?

Disiplene som var med han ute på Genesaretsjøen fikk oppleve hans enorme makt da Jesus enkelt og greit kommanderte sjøen til å legge seg da bølgekastene var så høye at de var sikre på at drukningsdøden var like rundt hjørnet. Det ble blikk stille.

De fleste av oss som havner i en krise i livet opplever det ikke på samme måte. Da jeg selv ble utbrent og sykemeldt i fem måneder hadde jeg en opplevelse hvor jeg følte at Gud møtte meg med omsorg helt i starten. I månedene etterpå ga det trygghet og en følelse av at Gud tross alt var der og brydde seg om meg, uten at jeg merket noe særlig mer til det etter det.

Andre har helt andre erfaringer.

Bære hverandre byrder

Jeg har lyst til å løfte frem en måte jeg tror Gud kan bruke når han ønsker å svare oss (noen opplever andre måter å finne ut av krisen på sammen med Gud).

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov, står det i Galaterne 6,2.

I 1. Korinterbrev 12,27 skriver Paulus om menigheten at Dere er Kristi kropp. I verset før står det at om ett lem lider, lider alle de andre med.

I det neste kapittelet kommer de mange og fantastiske versene om kjærlighet, som du sikkert har hørt i mange bryllup. Kjærligheten som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Men versene her er ikke først og fremst skrevet om et forhold mellom to som er glade i hverandre, det er skrevet om hvordan det kristne liv skal leves. Om hva det er som skal prege oss, og dermed også prege menighetene våre.

Profetisk gave, å gi alt man eier til de fattige, tale i tunger og ha mye kunnskap er vel og bra, står det, men mangler man kjærlighet, da er dette lite verdt.

Kjærligheten størst

Hvordan vil Gud møte meg når jeg lider?

På flere måter, men en av de viktigste tror jeg er at han møter oss gjennom det kristne felleskapet. Han møter meg gjennom brødre og søstre som er der og vil være med og bære byrdene mine. Gjennom søsken som lider og gråter noen tårer sammen med meg. De som er Jesu kropp, og som gir meg en klem fra ham ved selv å gi en klem.

Noen som vet at tro, håp og kjærlighet blir stående igjen, men at størst blant dem er kjærligheten.

(En utfordring til slutt: Det kan være en god øvelse å spørre seg selv, hvordan har jeg det med mine kristne venner? Hvordan har jeg det der jeg går på møter? I bibelgruppa mi? Er jeg en som er der for de som har det vondt, og kan jeg komme til dem når jeg har behov for det?)