UP Tilbake
– Angsten er som en tyv som bare stjeler mer og mer av livet ditt

– Angsten er som en tyv som bare stjeler mer og mer av livet ditt

Kenneth O. Bakken (29) har hatt angst siden tenårene. Han sier den passer veldig dårlig inn i en «rosa, norsk kristenhverdag».

Hjelp!

Tema for august her på iTro er «Hjelp!».
I dag har vi intervjuet Kenneth Bakken, som har hatt angst siden tenårene.

15. mars 2013 la Kenneth O. Bakken (29) ut sin første post på bloggen «Jobs blogg – I krig med sin skaper».

Tittel: Jeg vil dø.

Ingress: Kjære Gud, la meg dø – eller gi meg livet tilbake!

I tiden etter ga han leserne et sjeldent ærlig og sårbart innblikk bak alle masker og fasader.

– Jeg ville få litt ærlighet rundt det med angst. Ærlighet om livet. Tilbakemeldingene var veldig positive. Jeg tror det rørte noe i manges liv, enten de er syke selv eller har venner eller familie som er det, sier Kenneth da vi møter han hjemme i Vennesla.

(På grunn av en alvorlig sykdom er ikke bloggen lenger oppdatert. Mer om den sykdommen senere)

«Selv om jeg sitter og snakker om noe hyggelig, er det alltid noe som ligger og kverner»

Det er en av de siste varme, deilige sommerdagene vi har så altfor få av i Norge. Vi sitter ute i shorts og t-skjorte. Sola velsigner oss med varmegrader langt opp på 20-tallet, men det vi snakker om er langt fra å være som en sørlandsk julidag.

Siden tenårene har angsten vært en fast følgesvenn for Kenneth.

– Angst er noe som fyller tankene dine helt. Det trenger ikke alltid å være angst for en konkret ting. Kanskje er det en ting av gangen, men det er alltid noe du kan få angst av. For en tid tilbake slet jeg mye med magen, da var det den som ga meg angst. Nå har jeg dårlig rygg, og da er det den som er fokuspunktet for angsten.

– Hvordan slår angsten ut med tanke på ryggen?

– Jeg får angst for å bevege meg ut av døren, for jeg er redd for at jeg skal bli dårlig i ryggen, og da går det utover det sosiale fellesskapet. Er jeg på besøk hos folk kan angsten stjele mye av kapasiteten i hjernen og de kreftene jeg har. Selv om jeg sitter og snakker om noe hyggelig, så er det alltid noe som ligger og kverner. Jeg vet at det er helt idiotisk at jeg tenker på det, for jeg vet jo at det ikke hjelper noe, sier Kenneth.

 «Angsten fikk meg til å gjøre mange dumme ting»

I sosiale sammenhenger kan han få angst for å si noe han etterpå synes var idiotisk, noe som kan skje ofte. Da blir han livredd for hva de andre tenker om han.

– Jeg har hatt angst siden jeg var 15-16 år. Det var da sykdommen begynte å slå ut, uten at jeg var klar over det. Tenårene var de klart verste, for angsten fikk meg til å gjøre mange dumme ting. Jeg følte meg mindreverdig, og tenkte veldig mye på hva andre syntes om meg. De fleste opplever kanskje tenårene som litt slitsomme, men det blir forsterket veldig når du har angst, sier Kenneth.

 «Han er forberedt på å bli dement og pleietrengende som veldig ung»

Sykdommen han snakker om er Huntington, som ifølge ressurssiden huntington.no er en «arvelig, alvorlig form for fremadskridende hjernesvinn som opptrer i voksen alder».

Hos Kenneth har den slått ut mye tidligere enn vanlig. Det er kun 350 personer i Norge som har den.

På grunn av sykdommen vil Kenneth sannsynligvis dø i ung alder, og i årene fremover vil den i stadig større grad blir mer gjeldende. Den gjør at det blir stadig vanskeligere å holde konsentrasjonen, holde orden i tankene, i tillegg til at det er vanlig at kroppen gjør en del ufrivillige bevegelser.

I dag merker Kenneth det siste mest ved at han mister ting i golvet så de knuser, eller at han søler med kaffen.

Han er forberedt på at han vil bli dement og pleietrengende som veldig ung.

Veldig mange som har Huntington får også angst.

Sykdommen har han arvet fra sin far.

– Hvordan ble angsten din påvirket av at din far var alvorlig syk?

– I veldig stor grad. Siden sykdommen er arvelig visste jeg at jeg kunne få den selv, og det var noe jeg ikke ville forholde meg til. Jeg visste at angst var en del av pakka med sykdommen, og da jeg fikk angst selv tenkte jeg at «nå har jeg også Huntington».

 «Gud er de svakes Gud»

I starten av 20-årene studerte Kenneth teologi på Fjellhaug Misjonshøyskole, men på grunn av sykdommen fikk han ikke fullført mastergraden han hadde begynt på. Drømmen var å reise ut som misjonær, noe han trodde Gud hadde kalt ham til. Også den drømmen brast.

På bloggen skriver han mye om hvordan det er å ha en så stor lidelse, og samtidig skulle forholde seg til Gud. Det er mye smerte og klage på Gud i ropene på bloggen.

Det mener Kenneth han har full rett til.

– Gud vil inn i den dypeste angsten og den dypeste sykdommen. Du har full rett til å klage til den skaperen som har latt dette skje. Han er jo verdens skaper, så da må han være den rette instansen å gå til. Han er allmektig, og når Job og David i Bibelen kunne klage til han, så kan jeg gjøre det og. Gud er de svakes Gud. Han er som en far som lar barnet sitte på fanget og skrike alt det har, og han lar deg skrike ferdig før han svarer.

 «Jeg har bedt om helbredelse som aldri har kommet»

– På hvilken måte svarer han?

– På en helt annen måte enn hva du selv vil, det er vel stort sett sant i alle mine tilfeller, svarer Kenneth og humrer, før han legger til:

– Jeg har bedt om helbredelse som har aldri har kommet, jeg har bedt om å få noe annet å glede meg over i livet, noe som kunne satt sykdommen i skyggen. En jobb eller et eller annet, bare noe å holde tak i, liksom. Men han sier at jeg ikke skal holde tak i noe annet enn han, at jeg skal klamre meg fast til han, og han alene. Det kan være fryktelig og vondt, men det er likevel trygt å være der.

– Du sier at Gud vil inn i den dypeste angst og den dypeste sykdom. Hva mener du med det?

– Jeg tror at når man har angst, så føler man seg så liten at man tror at Gud ikke vil ha noe med problemene å gjøre, men det er viktig at man bryter den barrieren. Jeg har Guds velsignede rett til å klage på han, jeg har fått lov å gå via Jesus med alle mine problemer. Gud bryr seg om alt, og da er det viktig å være ærlig. Det blir ikke en konstruktiv dialog hvis man ikke sier det man tenker og føler. Det er godt å få satt ord på det som er vondt, og Gud er et godt sted for det, om det er hat eller angst eller noe annet.

«Jeg vil gjerne være der for noen, gjøre Kristi gjerninger i hverdagen»

Kenneth ser to sider av svaret da vi spør om han tror det er en forskjell å ha Gud i livet når man har Huntington.

Sykdommen, og skjebnen som venter de neste årene, gjør at han ofte får en ekstra lyst til å dø, for da kan han komme hjem til Gud. Ikke minst i de periodene da angsten er som verst.

På den andre siden gjør gudstroen at han får lyst til å bidra på et eller annet vis for andre mennesker med de ressursene han har.

– Det er jo veldig begrenset for min del, men jeg vil gjerne være der for noen, gjøre Kristi gjerninger i hverdagen. Det å kunne bety noe for noen blir veldig viktig for at ikke livet skal føles helt meningsløst. Og uansett hvor mye drit jeg har i livet, så kan Gud bruke meg. Det er det veldig mye trøst i for meg.

– Man setter pris på de små tingene, som at «i dag har jeg litt krefter, så jeg kan få sendt en melding til en venn på Facebook og få skrytt litt av ham». Eller snakke med noen i telefonen og si noe positivt til dem. Sånn sett setter sykdommen også livet i et perspektiv som mange kan ha godt av i sin hverdag.

«Bare det å ha nok overskudd til å vaskeleiligheten er en personlig seier»

De tingene som veldig mange av oss tar for gitt hver dag, har blitt viktig for Kenneth de siste årene.

– Hver dag jeg kan være med folk og delta i en samtale setter jeg stor pris på nå, for jeg vet at det gradvis nærmer seg en tid hvor jeg ikke kan det lenger. Det å få besøk, besøke noen eller få noen opplevelser med folk. Bare det å ha nok overskudd til å kunne vaske leiligheten en dag er en personlig seier. Da kjenner jeg at i dag hadde jeg overskudd, dette var godt.

Store samlinger med mennesker er ikke det enkleste når man har angst. Derfor blir også menighetslivet påvirket. Mange steder kan masker og fasader gjøre at vi opptrer som mer lykkelige enn vi er i våre kristne fellesskap.

 «Ikke bare post sånne lykkelige meldinger som får livet ditt til å se perfekt ut!»

– Hvordan passer angsten inn i en «rosa, norsk kristenhverdag»?

– Det passer veldig dårlig inn. Et av hovedproblemene med angst i sosiale settinger er at man ser alle rundt seg som så lykkelige, og tenker at de har klart det og de har det fint, i motsetning til meg. Du tror alle takler livet bedre enn deg. Derfor er det viktig at de som ikke sliter med angst også er ærlige med det de har av utfordringer i sitt liv. Da bygger vi ikke opp en falsk tro om at alle får alt til.

Kenneth oppfordrer til å være ærlig med livet også på Facebook og Instagram.

– Ikke bare post sånne lykkelige meldinger som får livet ditt til å se perfekt ut! Post ting som viser at livet også er vanskelig for deg. Ikke bygg opp arenaer hvor rosa bobler får bygge seg opp, for det er veldig usunt.

Han oppfordrer også veldig de som kjenner på angst eller depresjon av noe slag om å oppsøke lege eller psykolog for å få snakket med noen.

Det skulle han veldig ønske at han hadde gjort da han var tenåring.

– Da kunne jeg fått veiledning og hjelp, og medisiner om det var nødvendig. Jeg kunne møtt verden på en «litt mer normal måte». Da hadde jeg nok sett tilbake på tenårene med mer glede enn hva jeg gjør nå.

Odd Inge Aas

Du vil kanskje også like:

Siste fra hver kategori