Jeg er ganske sikker på at jeg var en kul person. 

Jeg snakket kult, oppførte meg kult, til og med datet kult, og hadde kule venner – jeg levde livet, rett og slett. Jeg var fordomsfri til alt fordi det jeg brydde meg mest om var at andre skulle se på meg som kul, aksepterende og omgjengelig. 

Etter verdens standard var jeg ganske så kul. Jeg hadde en kul Instagram-konto og på en god dag kunne jeg få godt over gjennomsnittet mange likes (som for meg betydde rundt 130 likes). I helgene dro jeg ut med vennene mine, på husfester eller fra bar til bar rundt om i byen. 

På søndager gikk jeg i kirken. Jeg elsket alltid å komme dit, og ble som oftest rørt av lovsangen og nokså utfordret av talen. 

Men mandagen kom, og jeg fortsatte å leve mitt kule liv. 

Selv om jeg ikke innså det, så jeg på Gud som en fin ting å ha i bakhånd, i de stundene der jeg følte for å be eller trengte å føle meg god. Å kalle meg kristen var som å fylle ut «yrke» i et skjema – det var bare noe jeg gjorde. 

Innerst inne ønsket jeg å komme nærmere Gud, men jeg var ikke så overbevist at jeg gjorde noe med det. Jeg var likegyldig og lunken.  

I fjor leste jeg boka Good or God? av John Bevere. I boka utfordrer han leseren til å se forskjellen mellom det som kan se ut som det gode, og Gud. Han beskrev en Gud som jeg ikke helt hadde forstått tidligere: en hellig Gud verdig vår lovprisning og tilbedelse, men også vår frykt. Han forklarte hvordan den bibelske gudsfrykten ser ut: 

«Å frykte Gud betyr å elske Ham så høyt at vi er redde for å leve uten ham. Vi elsker Ham, og setter Hans nærvær over alt annet. Av ærefrykt for Ham velger vi å elske det Han elsker, og hate det Han hater. Til sist kan ekte gudsfrykt bli identifisert gjennom én ting: lydighet.» 

Boken endret meg, og utfordret meg. 

Jeg forsto hvilken respektløshet jeg hadde vist mot min Himmelske Far gjennom å la være å behandle ham med den ærefrykten Han rettmessig fortjener. Ved å si at jeg var kristen, men samtidig leve som om Gud var et leketøy jeg kunne trekke ut av veska når jeg kjedet meg, viste jeg ingen respekt for det Jesus gjorde for meg på korset. 

Herren lot meg se at jeg ikke var her på jorda for å være «kul». Jesus døde ikke på korset for at jeg skulle se kul ut fra utsiden, men samtidig lide i stillhet på innsiden. Jeg forsto hvor opphengt jeg var i hvordan andre så meg og hva de tenkte om meg. 

Jeg ble møtt med denne sannheten: Kallet vårt som kristne er å leve i den rettferdigheten som Kristus døde for å gi oss, leve i sannhet – og velge en side. 

«Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn», står det i Åpenbaringen 3,16. Jesus sa faktisk disse ordene. Det er et seriøst budskap og sterke ord. Han tuller ikke når han snakker om dette. 

Det er med sorg jeg må innrømme at dette var meg. Jeg ble født inn i et kristent hjem, oppvokst på misjonsmarken med pastorforeldre, hadde tjeneste i kirken hele livet, kjente hver bibelhistorie og fortsatt, dette var meg.

Slik forklarer Matt Henry lunkenhet i sin kommentar: 

«Lunkenhet eller likegyldighet til religion er den verste   tilnærmingen som finnes. Dersom religionen er sann, er den Sannheten og da burde vi ta den på alvor. Dersom den ikke er sann, er den den mest skammelige forfalskningen noensinne laget, og da burde vi alvorlig være imot den. Dersom religion betyr noe som helst, betyr den alt, en likegyldighet kan ikke unnskyldes … Jesus forventer av menneskene å  enten bekjenne ham, eller avvise ham.»

Videre sier Matt: 

«…  de kaller kanskje lunkenheten sin for veldedighet, saktmodighet, moderasjon eller en sjelelig åpenhet [eller som vi i dag ville kalt det: åpenhet og fordomsfrihet]; dette er kvalmende for Kristus. De som ikke velger en side vil bli avvist.»

Når jeg leste dette gikk min indre dialog litt som dette: Hæ? Unnskyld meg, hva? Jesus, du skal jo være kjærlig og snill og akseptere alt og alle! Hvordan kan du si at du vil avvise meg? 

Ser vi litt nærmere på hvordan Jesus levde da Han gikk rundt på jorden, ser vi derimot at dette er sannheten. Jesus sa ikke at det var greit da pengevekslerne brukte tempelet som en handlegate. Han lot ikke den rike unge mannen beholde alle sine jordiske eiendeler og samtidig følge Ham. Han var ikke åpen for de strenge lovene hans tids religiøse ledere hadde pålagt folket. Han satte ikke pris på, og liker fortsatt ikke, at mennesker overgir makten til seg selv og ikke til Ham. 

Tror du at Gud er den Han sier at Han er? Tror du at Gud vil gjøre det Han sier Han skal gjøre? Frykter du Ham, med en ærefrykt som anerkjenner hans allmakt og hellighet som den ene sanne Gud? 

Jesus var ikke kul etter verdens standarder. Han var polariserende, Han var absurd og Han var fremmed. 

Som kristne har vi et ansvar som går ut over å kun høre Guds ord – vi skal kjenne det. Vi må gjøre den jobben som trengs for å intellektuelt og spirituelt lære å kjenne Guds ord mer og mer hver dag. Vet du hva Gud har sagt om temaer eller problemer vi gjerne overser? Tar du deg selv i å plukke ut og velge hva du vil tro om Gud, uten å finne sannheten i Hans ord? Jeg vet at jeg gjorde det. 

Vi er kalt til å være gjørere av ordet.

Vi ble skapt til å kjenne Gud, til å elske Ham og leve i fellesskap med Ham. Vi er kalt til å være lydige fordi vi elsker Ham. 

Min utfordring til deg er: Finn ut hvem Gud er, og hvordan den ekte Jesus ser ut. Gjør dette gjennom å søke Ham i Hans ord, gjennom bønn og gjennom å omgås andre kristne. Spør deg selv: Ønsker jeg å være kul, eller ønsker jeg å være lydig? 

Etter at jeg ga opp det «kule» livet har jeg mistet mye. Jeg mistet venner, forhold og status. Jeg mistet også stoltheten min, planene mine og alle mine egoistiske ønsker. Hva har jeg vunnet?  Jo, «Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning.» – Filipperbrevet 1,21