«Vi har det godt!» og «count your blessings» er to sitater jeg kommer på hver gang jeg tenker på besten, farfar.

Helt fra jeg var liten husker jeg at besten minnet oss på disse enkle setningene, med jevne mellomrom, nesten hver gang vi møttes.

Besten var opptatt av takknemlighet, og nølte aldri med å konstatere hvor mye han hadde å takke for. Dette kunne være alt fra et par skiver med syltetøy, til barnebarna og familien hans, og ikke minst Jesus.

Det var viktig for besten å vise at både han, og oss, hadde mye å takke for, det måtte vi aldri glemme.

Det har ikke gått i glemmeboken min, men jeg er nok ikke like flink som besten var til å være takknemlig.

Men bestens store takknemlighet har uten tvil satt spor i meg, og denne store takknemligheten er ikke noe bare besten hadde, jeg har sett den hos andre også.

Det beste

For noen år siden fikk jeg lov til å være med til Kina og besøke NLMs utsendinger der. Her besøkte vi en lørdagsskole for barn med fysiske og psykiske funksjonshemminger.

men det aller beste er at jeg får lære om Jesus

I Kina er det nemlig veldig skambelagt mange steder å ha barn med funksjonshemminger, mange barn blir gjemt bort og får ikke gå på skole eller være med på andre aktiviteter, andre blir forlatt av foreldrene sine.

Derfor driver en kirke i Kina en lørdagsskole for disse barna, her fikk vi være med en lørdag.

Det var sterkt å se hvor mye det betydde for barna å få komme og lære seg å lese og skrive, lære matte, naturfag og ha forming. Vi snakket med flere av barna og de fortalte og viste oss hva de kunne og ting de hadde laget.

Det er spesielt en samtale jeg husker godt. Jeg spurte en gutt på 6-7 år hva som var det beste med å få gå på lørdagsskole, da svarte han uten å nøle «Det beste er at jeg får lære meg å lese, skrive og regne, og jeg får mange gode venner, men det aller beste er at jeg får lære om Jesus».

For en vis ung gutt!

Uendelig mye å takke for

Møtet med denne takknemlige gutten, kommer jeg aldri til å glemme. Han hadde mye mindre en hva de aller fleste av oss her i Norge har, likevel strålte han av glede og takknemlighet over at han fikk gå på skole, men mest av alt at han fikk bli kjent med Jesus.

Jeg tror jeg har mye å lære av denne takknemlige gutten. I livet mitt og troen min, er det mye jeg tar for gitt og som jeg glemmer å takke for. Men sannheten er den, at jeg har uendelig mye å takke for.

Jeg har alt jeg trenger og bor i et av verdens rikeste land, det er absolutt noe å takke for. Men enda større; jeg kjenner Jesus, som har dødd for meg. Jeg har en Gud som elsker meg og som ofret sin egen sønn for min skyld!

Dette er jo til å juble og takke for.

«Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1. Korinter 15,58)