Jeg har vokst opp i en kristen familie, og hele livet regnet meg som en kristen.  Vi ba og sang ved bordet, mor og far leste for oss på kveldene og vi barna ble lært opp i den kristne tro.

Så kom jeg til videregående, skulle velge skole, og søke med snitt. Jeg endte ikke opp med å komme inn der jeg ønsket, og kom inn på naboskolen. Der var miljøet annerledes, og der var få kristne.

Jeg følte meg alene som kristen på skolen, dagene gikk og jeg følte meg trist og ubetydelig. De andre vennene mine gikk på kristen skole, og fikk daglig høre Guds ord, mens jeg følte meg alene.

«Hvor er du, Gud?»

Jeg begynte mer enn før å be og stille ulike spørsmål til Gud. Jeg var bitter og sint, fordi jeg følte meg forlatt og glemt av Gud. Jeg følte på en enorm ensomhet i tro og personlig liv. «Hvor er du Gud?» «Elsker du meg?» Senere begynte jeg å tvile på meg selv, og følte jeg så ingen bønnesvar.

Jeg ble helt avhengig av ham, fordi jeg ikke klarte å fikse livet selv.

Gjennom opplevelsene mine med en skole der jeg knapt kjente noen kristne, og hvor jeg følte at jeg nesten ikke hadde venner, så søkte jeg Gud. Jeg ble helt avhengig av ham, fordi jeg ikke klarte å fikse livet selv. Jeg prøvde, men falt alltid tilbake på Gud.

Vokse i tro

Mot slutten av tredje, fikk jeg tydeligere se at Herren elsker mennesker. Han elsker de som leser, og han elsker alle de som ikke tror på Ham. Jeg fikk se at jeg kunne være med å spre Guds kjærlighet til menneskene rundt meg.

Selv om jeg ofte følte at jeg manglet kunnskap, så opplevde jeg å få bli brukt av Gud i hverdagen. Det er lov å være både frustrert og lei seg. Gud hører, og han kjenner deg inn og ut.

Livet med Jesus i videregående ble som en vandring, der jeg trodde at jeg bar meg selv og min tro på ryggen, men det var Jesus som bar meg.

Vi forstår ikke alt som skjer, men det du kan være trygg på, er at du er høyt elsket, høyt ønsket og har en som gav seg selv for deg. Det har jeg selv fått erfare i det som er vondt og vanskelig, og ønsker at du også skal få vite og kjenne den sannheten.

Salme 73 vers 23-25:

Men jeg blir alltid hos deg,
du har grepet min høyre hånd
Du leder meg med ditt råd,
og siden tar du imot meg i herlighet.
Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden.
Om kropp og hjerte forgår,
er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del.

Jeg har ikke min glede i det som finnes på jorden, som forsvinner. Jeg har min glede i Gud, han som griper min hånd i tunge tider og alltid er der, selv om jeg skulle være både sint og skuffet.