Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige *i Efesos•, de troende i Kristus Jesus. (Efeserne 1,1)

Slik starter Paulus sitt brev til de kristne i Efesos. Han kaller dem hellige. Men hva betyr egentlig det? Er det ikke bare Gud som er hellig? La oss gjøre et forsøk på å finne ut av det. Det første vi må gjøre, er å gå tilbake til begynnelsen.

I begynnelsen var alt godt, slik Gud ønsket det. Dette sier Gud på den sjette dag:

Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! (1. Mosebok 1,31)

Når synden så kom inn i verden, skapte det et skille mellom Gud og menneskene, skaperen og skapningen.

Gud er hellig, mens menneskene ble syndige. Synden hindret det nære fellesskapet.

De og vi

De brydde seg ikke om å kjenne Gud (Romerne 1,28a)

Vi gjorde opprør, og fulgte ikke lenger reglene vi fikk fra Gud, Loven, selv om vi visste om den.

Paulus skriver om blant annet sladder, baktalelse og misunnelse som konkrete punkter der vi gikk mot det Gud ønsket for oss.

De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det. (Romerne 1,32)

Her skriver Paulus de, og ikke vi. For etter Jesu inngripen på jorda, kommer det et før og etter. De som tar imot Jesus får en annen dom over seg.

Så når det står de, hadde det vært vi, hadde det ikke vært for Guds gode plan. Bare les her:

Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre. (Efeserne 2,3)

Hellige og syndere

Vi er ikke lenger syndere, men hellige. Ved tro på Jesus Kristus som frelser, får vi en ny identitet. Han gjør det urene rent og gjenoppretter det falne.

I Markus 5 møter Jesus på en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år, og som folk holdt seg unna for ikke selv å bli urene. Når Jesus møter henne, skjer det stikk motsatte: kvinnen blir helbredet og ren av Jesu nærvær, istedenfor at Jesus ble uren av henne.

Jeg synes historien er et godt bilde på hvordan Jesus forvandler mennesker fullstendig.

Altså er vi hellige i Kristus Jesus, men selv som kristne dukker det opp synd i livene våre.

Les også: Hvor går grensen mellom å leve i synd og falle i synd?

At vi fremdeles synder, må på ingen måte settes i tvil. Dersom man tenker at man som kristen på jorda er fullstendig syndfri, har man for store tanker om seg selv.

Men om man fremdeles synder, er man ikke da en synder?

Hellig identitet

For en tid tilbake siden hørte jeg på episoden «Hellig identitet» fra Logos-podden. Der hørte jeg noe jeg ikke har hørt mye om før. Tanken som ble presentert der, var at Bibelen ikke kaller kristne for syndere etter de har blitt kristne, men nettopp hellige. Da bør heller ikke vi bruke det. Ja, vi har synd – men vi er ikke syndere. Vi må bruke et annet ord på det.

Først tenkte jeg at det kun var retorikk og språk, uten noen faktisk betydning, rent praktisk. Synder blir på en måte det beste ordet vi har, tenkte jeg.

I ukene etter, vokste tanken på meg. Når Bibelen kaller oss hellige, ja, da er ikke det uten betydning. Smak litt på det.

Vitnesbyrd

Som troende bærer vi alle et vitnesbyrd om hvordan Gud har dratt oss opp fra synden og gitt oss en hellig identitet. Det gjelder både for dem som har en spektakulær historie om hvordan de ble frelst, fra å ha kjempet aktivt mot kristendom og vendt seg til Jesus – og dem som har vokst opp med en barnetro og blitt værende hos ham som voksen. Vi har alle et vitnesbyrd.

Les også: – Heldigvis handler ikke evangeliet om våre følelser eller hvor spennende vitnesbyrd vi har

Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i sitt indre. (1. Johannes 5,10)

Vi bruker gjerne ordet vitnesbyrd om vår personlig historie – men alle kristnes forskjellige vitnesbyrd kan sammenfattes i dette:

Og dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. (1. Johannes 5,11)

Og en dag får vi møte den hellige Gud, han som gjør oss hellige.