– Gud ville at jeg skulle overleve
Sofie Hovda holdt på dø i en foss på Hawaii. Nå vil hun reise hvor som helst for Gud. − Jeg er ikke lenger redd for døden, sier hun.
25. november 2019
Det utenkelige skjedde da Sofie Hovda (23) og tolv venner badet ved et fossefall på Hawaii i november 2018. – Plutselig hørte vi et brøl fra fossen over oss. Den utvidet seg med man ge meter på få sekunder, forteller Sofie, som måtte klamre seg fast til fjellveggen for ikke å bli dratt ned av den dødelige strømmen.
Angst for å drukne
– Jeg skjønte at jeg ikke hadde kjangs til å overleve. Jeg var ikke redd for å dø, for jeg visste hvor jeg var på vei. Men jeg kjente en angst for å drukne, innrømmer hun. Hun begynte å be sine siste bønner, om at familie og venner som ikke var frelst skulle bli kjent med Jesus gjennom begravelsen hennes. Og om at kroppen hennes skulle bli funnet, så foreldrene hadde en kropp å begrave.
– Etter å ha bedt, hørte jeg tydelig Gud si: «Du skal leve. Jeg er verdens håp. Jeg har makt over naturen og døden, og jeg kommer med liv.» Da ble jeg fylt av en utrolig fred og visshet om at jeg skulle leve, forteller hun. I samtale med Gud oppfattet hun at alle tretten kom til å overleve, men at hun skulle reddes sist. Hun spurte Gud om han ville stanse flommen. I stedet opplevde hun at hun fikk til svar at et helikopter ville komme om 20 minutter.
En hånd som dyttet
I mellomtiden steg vannet raskt rundt henne. Sofie klatret opp på en fjellhylle ved siden av to venner og klamret seg fast i en vanskelig stilling. – Flere ganger datt jeg bakover, men jeg kjente en hånd som dyttet meg inn mot fjellveggen. Jeg fikk se et bilde av to engler som holdt i hver sin hæl. Og at Jesus la seg over meg og dekket kroppen min.
Sofie var helt dekket av det brune fossevannet, og måtte holde hodet under armhulen for å puste. På et tidspunkt hørte hun en engel fortelle henne hvor hun skulle flytte venstrehånden for å få et grep, da hun hittil bare hadde holdt seg fast med høyrehånden. Straks etter var fossen så sterk at hun ikke ville berget livet uten denne kvisten til å holde i.
Redningsmannskapet så ikke Sofie og de to vennene som var skjult under fossen. I over to timer søkte helikopteret etter kroppene deres i elven, mens de tre klamret seg fast i fjellveggen inni fossen. Utslitt som hun var, fikk Sofie anfall hun beskriver som «dødskramper». – Jeg sluttet å puste, og fikk store kramper fra hodet og gjennom hele kroppen.
En stein på størrelse med en håndball traff henne i hodet, og hun besvimte nesten av smerten.
Ingen frykt for døden
Da mørket senket seg så hun endelig to lys over seg. Redningsmann- skapet hadde funnet dem. Men det tok enda to timer før de klarte å nå dem. Fjellveggen var 80 meter bratt og de slet med å finne en trygg rappelleringsløype ned. De var sjokkert over å finne dem i live, og den første som kom til Sofie forstod ikke hvordan hun hadde blitt stående på kun én fot. Han fikk på henne en sele så hun kunne klatre opp, men hun var blitt lam i bena. – De fikk løftet meg opp noen meter, og la meg på ei hylle bak et tre. Jeg lå der og skalv mens de hentet de andre, forteller Sofie. Hun var den siste som ble reddet, etter 7,5 timer. – Jeg var helt ødelagt i kroppen, og lam i bena i en uke etterpå.
Fortsatt sliter hun med senskader etter ulykken. – Jeg skulle jo helst vært foruten smerten under ulykken og i etterkant. Men hele tiden følte jeg meg trygg i Guds hender. Gud må ha all ære for at jeg lever, sier hun.
Helt siden hun var seks år har Sofie visst at hun skulle bli misjonær, men før ville hun unngå å være det på farlige steder. Nå opplever hun å ha fått livet i gave, og det gjør at hun er åpen for å dra hvor som helst. – Jeg har ingen frykt for døden. Selv om du lever i en krigssone, så er Guds hender det tryggeste stedet å leve i. Og når han lar oss dø, så tar han imot oss i sin herlighet, sier hun med overbevisning.
