Dette er en historie om en hendelse i mitt liv. Jeg hadde det nokså vondt denne tida, fordi jeg ikke helt visste hvor jeg var med Gud. 

Gud føltes langt borte

Jeg følte jeg kom lenger og lenger vekk fra han, selv om det kanskje ikke virket slik for folk som så på utenfra. 

Da var det en gang, i slutten av denne perioden, at jeg hørte på sangen Oceans av Hillsong United. Jeg hører ofte på musikk, og som regel blir det bare litt bakgrunnsstøy, men denne gangen bestemte jeg meg for å virkelig høre på teksten. 

Jeg kunne ikke redde meg selv

Da fikk jeg noen bilder i hodet mitt. Jeg gikk på vannet, litt sånn som jeg forestiller meg at Peter gjorde. 

Gradvis kjente jeg at jeg sank ned i vannet, mens jeg mistet mer og mer troa mi, og tilslutt falt jeg ned i havet og svømte som man gjør vanligvis. Jeg vet at man klarer ikke holde seg lenge oppe og det var ikke land i syne. Jeg kunne ikke redde meg selv. 

Tilslutt ble jeg sliten og følte at jeg bare var øyeblikk unna å drukne, på grunn av min egen stahet. Så jeg ropte på Gud. Med en gang kom han, og reddet meg. 

Velge Gud

Disse bildene i hodet mitt viste meg konkret at Gud virkelig er der for meg hvis jeg vil ha kontakt med han, men jeg må kalle på han. Han har allerede gjort sin del, og jeg må velge å ha han i mitt liv. 

«And I will call upon Your name
And keep my eyes above the waves
When oceans rise
My soul will rest in Your embrace
For I am yours, and You are mine”

“Og jeg vil kalle på ditt navn
Og holde øynene mine over vann
Når vannet blir urolig
Vil sjela mi hvile i din favn
For jeg er din og du er min»