UP Tilbake
– De store spørsmåla reiv troa mi helt i filler

– De store spørsmåla reiv troa mi helt i filler

Nå ber han kristenledere gå foran for å skape mer takhøyde.

Tema

Tema for iTro i juni er «Dilemmaer».

Christian Gusland (20) kommer fra Larvik, er akkurat ferdig på Bibelskolen Fjellhaug, jobber 20 prosent i NLM ung og starter på utdannelse til å bli jurist i Oslo til høsten.

6-12 prosent av befolkningen sliter til enhver tid med depresjon, og mange opplever det flere ganger i livet. Christian fant hjelp.

 

Han følte seg ensom. I hodet var det kaos. Han var irritert på Gud. Christian Bredvei Gusland ble utmatta av å være på rekruttskole i sjøforsvaret, samtidig som han begynte å krangle med Gud.

– Det ble lite søvn siden alarmene gikk hver natt. De over oss i systemet drev med stygg og diskriminerende tilsnakk for å bryte oss ned – for så å bygge oss opp igjen, sier Christian.

Men det var ikke alle de klarte å bygge opp igjen.

­

– I tillegg var det et komplett kaos av tanker og følelser. Livet ble meningsløst, sier han.

Christian har vokst opp i et kristent hjem på Verningen i Larvik. Han forteller om «en god og trygg barnetro». I åttende klasse tok han et selvstendig valg om å følge Jesus under Sommertreff på Drottningborg. Troen var særlig sterk i ungdomsskoleåra og på videregående skole. Han forteller at han alltid har fundert på de store spørsmålene. Men de har ikke stresset ham.

En merkelig farskjærlighet

Etter to måneder i sjøforsvaret ble han presteassistent, men nå hadde tankene begynt å kverne. Han var utmattet i kroppen, og spørsmålene som før ikke hadde stresset ham, ble nå trigget og forsterka.

– Det gjaldt Guds allmakt, om han er kjærlig og allestedsnærværende, om hvorfor jeg måtte oppleve det jeg gjorde, og om hvorfor Gud lar så mange gå gjennom mye vondt uten å gripe inn? Jeg syns det var en merkelig form for farskjærlighet, så jeg begynte å miste tilliten til og troa på Gud, sier han.

Presset fra rekruttskolen gikk ned da han begynte som presteassistent, men tankene ble ikke noe særlig roligere.

– Det var vanskelig å være samtalepartner da jeg sleit med så mange tanker og følelser selv, forteller han.

LES: TV-programmet som ber oss slå av TVen

Rundt påsketider 2015 ble han sykemeldt, og reiste ikke tilbake til Forsvaret. Nå ventet fire uker hjemme i Larvik på sofaen, med god oppvartning av foreldrene og samtaler med helsepersonell.

– Det var et nederlag å slutte og noe av det jeg fryktet mest var å måtte forklare situasjonen min, sier han.

Flere av vennene hans merket ikke en gang at han var deprimert.

IMG_2743

Ikke pratsom

Snakket du med Gud i denne perioden?

– Nesten ingenting. Mistilliten til Gud var så stor. Over tre-fire måneder var det omtrent stille fra min side.

– Snakket du med familien?

– Jeg var ikke så pratsom, men mamma og pappa var en veldig viktig støtte og et fast holdepunkt gjennom denne tida. Dette viste de på andre måter enn bare ord. Mamma, som alltid har vært en meget god husmor, viste seg i denne perioden fra sin beste side. Jeg og pappa har en stor felles interesse i politikk. Han tok meg med til London for å se på parlamentet. De viste at de var der for meg og at de brydde seg på en veldig god måte, forteller Christian.

Jeg prata litt med en forsvarsprest som kom helt fra prestekontoret i Bergen til Larvik. Det gjorde inntrykk. Jeg prata også litt med gode kamerater.

«Rævva høst»

Høsten 2015 startet han på Bibelskolen Fjellhaug i Oslo. Det var noen store spørsmål som ikke slapp taket. Han kjente seg fortsatt ensom og var usikker i troa, og lurte på om han hadde lest for lite i Bibelen.

– Høsten var ganske «rævva». Undervisningen svekket troen, for jo flere svar jeg fikk, desto mer lurte jeg. Det irriterte meg at de andre i klassen tilsynelatende aksepterte ting så lett. Hvorfor stilte ikke de andre også flere spørsmål, spør han seg.

Christian hadde behov for å få svar og å forstå.

– For meg har det vært viktig å stille de vanskelige spørsmålene, og forsøke å finne svar. Folk skulle bare visst hvor sur og sint jeg var på Gud for alt det jeg skulle ønske han gjorde annerledes. Eller i det minste gav svar på, sier han.

Samtidig som bibelskoleåret skapte nye spørsmål, forteller Christian at det var «et livs- og trosforvandlende år».

 

LES OGSÅ: En god og rettferdig Gud?

Brukte Gud depresjonen?

Da Christian skulle oppsummere 2015 rett etter nyttår, var ting blitt lysere.

–Da jeg ikke klarte å definere Gud som god, viste han sin godhet gjennom menneskene jeg hadde rundt meg. Det er fortsatt spørsmål jeg ikke har svar på, men nå ødelegger de ikke mitt gudsforhold.

– Ville Gud du skulle bli deprimert for å lære deg noe?

– Jeg vet ikke om Gud detaljstyrer livene våre. Jeg tror på en allmektig Gud som alltid kunne gjort ting annerledes. Og lurer jo på hvorfor Gud lar noen oppleve så mye vanskelig. Samtidig har jeg lært mye og jeg fått en sterkere tro på Gud av å gå gjennom dette, sier han og fortsetter:

– Gud har formet meg og staket ut en kurs. Men jeg klarer ikke å takke Gud for det jeg måtte igjennom.

– Du mener det er et mål å kunne takke Gud for det vonde?

– Nei, egentlig ikke. Jeg kommer til å fundere lenge på det vonde som skjedde. Men jeg takker Gud for alt det gode som kom ut av det. Nå setter jeg mer pris på naturen, skaperverket og mennesker.

Hovedproblemet til Christian var at han ikke klarte å se at Gud er god når så mye vondt skjer. Men ting snudde.

– Hjernen min var overfokusert på at alt vondt var Guds feil, og alt det gode kom i skyggen. Men da jeg innså alt det gode Gud har gitt oss, og det fikk større plass i tankene mine, begynte det å lysne.

Vil ha mer åpenhet i kristne miljøer

–  Hvordan kan vi unngå at flere blir deprimert på grunn av vanskelige spørsmål?

–  Vi bør ufarliggjøre de store spørsmålene. Vi tror på en Gud som tåler at vi stiller spørsmål og diskuterer, sier Christian.

Christian tror det er viktig at kirker,  menigheter og kristenledere tar disse spørsmålene opp på talerstolen.

– Spørsmål kan virke truende, og i ytterste konsekvens kan det være disse som gjør at noen faller fra troen. Men det kunne vært spennende med et fellesskap der de store og vanskelige spørsmålene blir drøfta, avslutter Christian Bredvei Gusland.

Følg iTro på Facebook og Instagram


Fire spørsmål til en med peiling

iTro tok kontakt med Eivind Sætre som jobber som sjelesørger og veileder i Norsk Luthersk Misjonssamband. Han har også vært forsamlingsleder i 17 år.

1) Hvor er Gud når vonde ting skjer?

– Det fins det ikke korte og enkle svar på. Men man må spørre seg om man forventer av Gud at han skal ta bort all lidelse og smerte her på jorden. Gud skapte alt vel, menneske gjorde opprør og syndefallets konsekvenser lever vi under frem til dommen. Vi blir syke, vi dør, opplever synd og urettferdighet. Alt dette er ikke Guds opprinnelige vilje, men han har allikevel tillatt mennesket å gjøre opprør. Og vi høster konsekvensen mot det opprør som ble gjort mot ham, sier Sætre.

2) Fører Gud mennesker inn i lidelse for å lære oss noe?

– Gud kan tillate ting, men det som er Guds suverene mulighet er at det som oppleves vondt kan vendes til noe positivt. Det står i Bibelen om at Gud prøver troen. Det kan oppstå en kamp mellom Gud og enkeltmenneske når vonde ting skjer. Da skal ikke en tredje person komme inn med enkle forklaringer, men overlate denne kampen til vedkommende og Gud.

3) Men hvordan skal vi da møte mennesker som krangler med Gud?

– Vi skal være forsiktige med å komme med løsninger og forklaringer på hvorfor ting skjer. Men det er viktig å bruke tid og tørre å stå i det uforståelige med den som har det vanskelig, sier han.

Sætre sier at den som opplever et mørke, kan få en dypere erfaring og kjennskap til Gud.

– Men dette skjer langt fra alltid. Det er en tøff kamp når Gud skjuler seg og oppleves fjern. Noen forlater troen, men ser vi i Skriften finner vi flere eksempler på mennesker som kjemper med Gud, som for eksempel Job som konkluderte med at gjennom kampen lærte han Gud å kjenne på et dypere plan. Dette er et mysterium og en kamp som bare kan erfares, ikke forklares, sier Eivind Sætre.

4) Bør det åpnes mer opp for de store spørsmålene fra talerstolen?

– Generelt mener jeg vi bør kunne snakke om alle vanskelige spørsmål. Noen steder er det kanskje ikke nok åpenhet for det som er vanskelig og kontroversielt. Samtidig er det noen tema som hører mer hjemme i sjelesorgrommet eller på talerstolen, og dette er et hensyn forkynnere må ta.

Martin Holskar

Siste fra hver kategori