UP Tilbake
En lengtende, sorgfull og sint Gud

En lengtende, sorgfull og sint Gud

Burde ikke Gud bare være snill og grei? En gammel historie illustrerer hvordan Gud kan være sorgfull og sint.

Andakt

Hver søndag skriver av en av iTros faste andaktsskribenter en andakt basert på søndagens prekentekst i kirkeåret.

Dagens bibeltekst er hentet fra Bibelselskapets 2011-oversettelse.

Matt 23,37-39

Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.

Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»  

Det er en historie om en bonde på 1800-tallet. Han hadde en sønn som hjalp til på gården med smått og stort. Mot slutten av tenårene reiste sønnen til byen for å finne seg en annen jobb.

Det høres ikke så dramatisk ut. I dag er det ganske vanlig å flytte hjemmefra for å studere eller ta et friår. Men det sønnen gjorde var et svik mot faren og hele hans slekt. Som i alle bondefamilier var det selvsagt at sønnen skulle ta over gården.

Men nå reiste han.

Sorg

Det gjorde vondt for faren. Ikke bare hadde han mistet en god hjelper og arbeidsmann, men hans egen sønn hadde blitt borte for ham. Det mest verdifulle han hadde.

Dagene og ukene ble lange og like for bonden. På gården ble kun det mest nødvendige gjort.

Om formiddagen satt han med kaffekoppen i hånden og så ut på gårdstunet gjennom kjøkkenvinduet. Han håpet at sønnen hadde tatt morgentoget fra byen og ville komme gående opp bakkene til familiegården.

Savn

Men kaffen ble alltid kald.

Da han fikk avisen, sjekket han to ganger mellom alle sidene at ikke et brev fra sønnen hadde sneket seg mellom arkene.

Avisen var alltid tom.

Årene gikk. Kaffetrakteren var like trofast som faren sin lengsel etter sønnen. Men sønnen kom aldri inn på gårdstunet.

Det eneste som forandret seg der ute var årstidene. Sommersolen la harde skygger over kjøkkenvinduet. Vintermørket la seg tungt over håpet.

Nidkjær

Det står «nidkjær» i vinduskarmen der han satt. Han hadde skjært det inn med kniven han hadde i beltet.

Det er ikke et ord vi bruker så mye lenger. Nidkjær.

Men det var det han var. Kjærligheten han hadde til sønnen hadde skapt et mørke inne i faren. Et mørke av sorg og savn. En smerte over å ha mistet det største som hadde skjedd ham.

Vi klarer ikke alltid kjenne forskjellen på sorgen og sinnet.

Mørket ble så stort at han ikke bare kjente på smerte, men også på et slags sinne mot sønnen. Det var ikke alltid så lett å skille mellom de to. Det er litt rart. Vi klarer ikke alltid kjenne forskjellen på sorgen og sinnet.

Kanskje du har opplevd det.

  • Samtidig som du ble knust av at kjæresten gjorde det slutt, er du sint på ham fordi han ikke prøvde litt til.
  • Samtidig som du ble trist over at fotballaget ditt tapte, er du sint på laget ditt som gjør samme feil gang på gang.
  • Samtidig som sorgen er endeløs over pappa som døde, er du illsint på ham fordi han ikke holdt fartsgrensen den dagen.

Sorg og sinne kjente bonden på. Han var nidkjær. Så mye ønsket han sønnen sin tilbake.

Gud er nidkjær

Gud er også sånn. Han er en nidkjær Gud. En Gud med kald kaffe ved vinduskarmen.

En Gud som håper at Jerusalem og israelsfolket skal komme tilbake til ham. Men de vil ikke.

Gud lengter

En Gud som inderlig lengter etter at vi skal komme til gården hans og drive den sammen med ham.

Jon Olav Selstø

Siste fra hver kategori