Magnus på 19 år har vokst opp i en kristen familie på vestlandet og tenker at misjon er noe av det viktigste man kan bruke tid på. Selv planlegger han å bli sjømann, tjene penger og finansiere de som reiser til et annet land for å fortelle om Jesus. Storebror har lenge kjent på et misjonærkall, men for Magnus er dette uaktuelt. Tilfeldigvis havner vestlandsgutten på ett år med kristendomsstudier i Oslo, og der kommer kallet: Han vil ikke, men han opplever det sterkt at også han skal bli misjonær.

– Hvis du spør meg i dag er det mye som har forandret seg. Nå er det eventyrlyst, rastløshet og gleden over å bo i en annen kultur som driver meg. Du kan si at Gud har forandret uviljen min til lyst, og det har skjedd over en lang periode. Fra jeg fikk den første kallsopplevelsen, til jeg reiste ut, gikk det 12 år. Og nå føles det mer radikalt å flytte hjem til vestlandet igjen, enn å bo i Nord-Afrika, sier Magnus 34 år, og ler så høyt og hjertelig at du vet han mener det. Han føler seg hjemme, langt hjemmefra.

Delte kallet

Da Magnus møtte kona var de i slutten av 20-årene og visste hva de ville med livene sine: Fortelle de minst nådde om Jesus. På samme måte som Magnus, hadde også Line først tenkt at det å bli misjonær ikke var noe for henne. På Disippeltreningsskole (DTS) i Mexico fikk også hun et kall, og da Magnus møtte henne stod hun klar til å reise, men la om planene for at de kunne reise sammen litt senere.

Nå er de etablert i en fjellby i Nord-Afrika og navnene vi bruker i denne artikkelen er fiktive navn. Vi kan ikke si hvem de er eller nøyaktig hvor de bor, for oppdraget de er ute på hører til under det som kalles sensitivt arbeid. Magnus og Line er utsendinger for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) som mener at alle mennesker har rett til å velge selv hva de vil tro på. Derfor er organisasjonen til stede i flere områder der direkte forkynnelse ikke er akseptert, som for eksempel i et land i Nord-Afrika der majoriteten av befolkningen er muslimer. Det er tillat å være kristen, men det er vanskelig.

Nå føles det mer radikalt å flytte hjem til vestlandet igjen, enn å bo i Nord-Afrika.

– Vi jobber som en del av et internasjonalt team på 11 personer, med totalt syv nasjonaliteter. Jeg hjelper mindre, lokale organisasjoner til å få mer effektiv ledelse og bedre økonomistyring. Line er undervisningssykepleier. Vi gjør to ting på en gang, bistandsarbeid som jobb, og vi prøver å dele det vi tror på med de vi blir kjent med.

Trygge i det utrygge

Det internasjonale teamet tenker strategisk om hvor de bor, og snart skal Magnus og Line flytte til ny by.

– Det er få kristne i området vi skal inn i, så det betyr noe at vi er tilstede der. Når vi driver bistandsarbeid reiser vi ut i distriktene og kjører gjerne et par timer, men vi må bo i en større by for å ha vann i springen. Det er store forskjeller i landet.

Magnus og Line kan noen ganger kjenne på utryggheten når de bor i Nord-Afrika. De kan høre bombing fra huset sitt, og Line kan ikke gå på markedet alene uten å få slengt kommentarer etter seg. Samtidig er nabolaget deres veldig trygt.

– Vi er fullintegrert og regnes som en del av dem. De fleste understreker det ofte, og sier at Gud må velsigne oss.

Kristenbobla i Oslo

Magnus har vært opptatt av å dele troen på Jesus i mange år. Da han bodde i Oslo jobbet han i kristent arbeid, og traff sjelden noen som ikke var kristne.

– Jeg oppfordret andre til å bruke sine relasjoner til å fortelle om Jesus, men innså at jeg ikke levde slik selv. Jeg måtte ut av bobla mi og bare hoppe i det, og det var mye skumlere enn å flytte til Nord-Afrika!

Magnus og en kamerat begynte å spille fotball på Manglerud Star. Der fikk de gode venner, og selv om det var ukomfortabelt i begynnelsen, ble det etter hvert gøyere å se fotball med denne gjengen enn med de kristne vennene i byen. Og fotballinteressen kommer godt med også i Nord-Afrika.

– Vi jobber kjønnsdelt, så vi mannfolkene er ofte ute på kafé for å bli kjent med andre. Da går vi to og to, ser fotballkamp, spiser middag, røyker vannpipe og drikker te. Her kommer vi lett i prat med andre menn og vi snakker ofte om religion.

Møtte Jesus i drøm

De lokale kristne Magnus og Line kjenner er anonyme, de forteller ikke familien sin at de har begynt å tro på Jesus. Før jul inviterte damene i teamet sine lokale, muslimske venninner til en førjulsfest, og blant dem var ei av de anonyme troende de kjenner og moren hennes, som selv er muslim og ikke vet at datteren tror på Jesus.

– Vi blir alltid invitert til deres feiringer, og da forteller de om sin tro og hva de feirer, så vi ønsket å benytte oss av den muligheten til å gjøre det samme fra vår side. Den kvelden fikk damene se Jesusfilmen, og mens teamet tenkte å stoppe den etter Jesu fødsel, ville alle se mer, og de viste frem til Jesus sin lange tale: Bergprekenen. Flere ble veldig truffet av budskapet i filmen.

Natten etter førjulsfesten hadde moren til den anonyme kristne jenta en drøm. Ho så en mann, og spurte ham: Hvem er du? Han svarte: Du vet jo hvem jeg er, du så filmen av meg i går. Dette har hun fortalt til hele nabolaget og sønnene.

– En av sønnene har begynt å spørre alle imamene i nabolaget og google spørsmålet: Hvem er Jesus? De kjenner til Isa (Jesus) fra muslimsk teologi, men han er en begrensa utgave av den Jesus vi kjenner. Den eldste sønnen er nå ivrig opptatt av å finne ut hvem Jesus er. Dette skjer ikke ofte, men det er en typisk historie om hvordan vi jobber, forteller Magnus.

Test det ut

Magnus er opptatt av å gjøre tanken om misjon hverdagslig og ufarlig.

– Kjenn på om du har et kall, test det ut og prøv å leve i en annen kultur en periode. Vær ettåring i NLM, reis på DTS eller på TeFT-team. Jesus kaller oss ut av det trygge, og det gjelder her og nå. De vi møter er utrolig hyggelige mennesker, og det er vanlige mennesker du møter over hele verden. For meg ble det å flytte til Nord-Afrika bare å kvitte seg med alternativet om å leve i ei lukka kristenboble. Sånn sett er det enklere å bo i Nord-Afrika enn det var å bo i Oslo. Og det er spennende å gå med Jesus ut på dypt vann!

Maria Celine Lundeby (31) er ungdomskonsulent i NLM ung og redaktør for iTro-magasinet.