UP Tilbake
Misjonærkall

Misjonærkall

Hvor er det blitt av "misjonærkallet"?

Kommentar

Sverre Bøe er professor i Det nye testamentet påFjellhaug Internasjonale Høgskolei Oslo, som blant annet driver bloggen "På sporet av sannhet".

Ettersom jeg blir eldre sammenligner jeg stadig forkynnelse og kristenliv før og nå. Ikke minst forsøker jeg å tenke etter hva det blir mindre av. Uten enhver tvil blir det snakket mindre om misjonærkallet nå enn før. Hvorfor det?

Før tenkte vi  at folk i Norge visste hva kristendom var. Gjennom skole og konfirmasjonsundervisning lærte de aller fleste mye fra Bibelen og katekismen, pluss gode salmer.

De som i dag kommer til Fjellhaug kjenner et annet Norge. Dermed er noe av behovet for å reise utenlands for å misjonere endret. Dessuten er jo så mange asylsøkere kommet hit til vårt eget land. Vi må vitne for dem.

Er ikke urettferdigheten i det å aldri ha hørt evangeliet om muligenda verre?

Videre er fokuset  i dag sterkt på de forfulgte kristne. Det er sannelig både bibelsk rett og samfunnsmessig viktig. Men et ubehagelig spørsmål plager meg: Er ikke urettferdigheten i det å aldri ha hørt evangeliet om mulig enda verre enn det å måtte lide for at en har fått ta imot frelsen?

Av mange grunner er langvarig misjonærtjeneste blitt problematisert: Mange misjonærbarn har flyttet ofte, hatt dårlige skoletilbud, blitt sendt hjemmefra til internater og hardhendt skilt fra foreldre og søsken. Mange misjonærfamilier slet med å komme tilbake til Norge, både i forhold til jobb, skole, økonomi, bolig, kultur og til og med pensjonspoeng.

Men også måten  misjonærkallet ofte ble beskrevet kan ha vært problematisk. Noen snakket i veldig store bokstaver om sterke kallsopplevelser. Det ble nesten mystisk eller skummelt. Andre delte ærlig sine mange personlige kamper med tilhørerne på en nærmest utleverende måte. Var det bare de som kjente kallet slik som hadde ekte kall?

Kunne dette være noe ekte kall når det var noe "alle" tok for gitt

Jeg som skriver  disse linjene har visst hva jeg skulle bli helt siden jeg var fire år. Ikke slik at jeg opplevde noe som fireåring, men helt fra jeg var helt liten har jeg bare tenkt at jeg skulle inn i noe slikt. Mine største "kamper" i så måte har handlet om dette kunne være noe ekte kall når det var noe "alle" tok for gitt. Etter hvert har jeg lært meg å "tro det tørt", alt det som står om å dele Jesus med andre.

Nå, snart femti år senere, er jeg fortsatt ikke "fri" til å gjøre med livet som jeg vil. Jeg kjenner en dyp forpliktelse overfor Gud og overfor mine medmennesker til å bruke minutter, timer, dager og kanskje år Han gir meg til å ville hva Gud vil, og til å sette spørsmålet om den enkeltes evige frelse først.

En slik "dyp forpliktelse" bygger ikke på en eneste spesiell opplevelse, men på daglig lesning i Guds egen bok. Om kirke og misjon teknisk sett plasserer meg i Norge eller et misjonsland blir et praktisk spørsmål. Slikt vet ofte andre best. Forpliktelsen er uansett den samme: Hvordan kan jeg bidra til det aller viktigste?

Foto: David (MK) på flickr

Siste fra hver kategori