Hva hadde jeg gjort? Bjørn Eidsvåg har skrevet sang om det, og spørsmålet er et som kristne i generasjoner har grublet på.

Hvordan ville jeg reagert om jeg var en av Jesu aller nærmeste, disiplene, under korsfestelsen og hendelsene som skildres i påskehistorien. 

Det er lett å tenke på flere av disiplene som svake mennesker, men er vi sterkere? Kanskje kjenner du deg igjen i noen av  dem. Korsfestelsen var en spesiell hendelse, men måten disiplene reagerte kan også overføres til situasjoner jeg og du står i i hverdagen. Vi er nok likere disiplene enn vi liker å tro.

For hvordan reagerer vi, hva er det vi gjør, når troen vår blir utfordret i hverdagen. 

Peter

Fornekteren. Han med alle de store orda, løftene han ikke klarte å holde. Når alt kom til alt så tok frykten for at det ville få konsekvenser å assosieres med Jesus overhånd. Han som hadde sagt: «Om jeg så måtte dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg!» (Matteus 26)

Du flagger ikke særlig høyt at du er kristen. Kanskje lar du være å svare når noen spør, tuller det bort, eller, som Peter, banner på at du ikke har noe med Jesus å gjøre. Du er redd for å tape ansikt, redd for å bli sett på som lite kul, festbrems, prippen eller mørkemann.

Men innerst inne vet du at du elsker Jesus.

Mange av oss kan kjenne oss igjen, det er ikke alle situasjoner der det er like lett å være frimodig i troen. 

Heldigvis modnes også frimodigheten vår når troen modnes, og ved å bruke tid med Jesus vil det bli lettere og mer naturlig å ha troen med i hverdagen. Frimodigheten kan også øves opp, og noen ganger må vi tørre å kjenne på de ubehagelige følelsene for å lære hjernen og kroppen vår at det ikke er så farlig som det vi tror. Folk bryr seg ofte mindre enn det vi på forhånd hadde trodd, og kanskje er de tvert i mot nysgjerrige på troen din! 

Tomas 

Tvileren. Han som ikke var der den første gangen Jesus viste seg for disiplene etter oppstandelsen. Han hadde sett at Jesus døde, å tro at Han nå var levende igjen var vanskelig. Han trengte bevis. 

Tomas fikk bevis, han fikk kjenne i sårene til Jesus.

Vi kan også kjenne på tvil, ønske at Jesus kunne vise seg, at noe litt mirakuløst kunne skje. Da skulle vi trodd, sterkere tro skulle du sett lenge etter!

Vi får ikke alltid tydelige bønnesvar, og Gud skriver sjelden på veggen. Det betyr ikke at Han ikke virker. Noen ganger leter vi kanskje etter andre forklaringer, vi tolker det som skjer med oss ut i fra hvordan verden tenker.

Vi skal få stole på at Gud har kontroll, og at han kan gjøre mirakler også i dag, selv om vi ikke alltid forstår. Det er blant annet oss Jesus snakker om når han sier til Tomas:

Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror. (Joh 20, 29)

Håp for de håpløse

Det er til og med håp for de som kjenner seg litt som en Judas. Det gikk veldig dårlig med ham, og detaljene rundt hendelsene og om utfallet var noe som måtte skje eller ikke kan være vanskelig å forstå. Likevel viser denne historien oss noe viktig. Vi trenger ikke, og kan ikke, bære syndene våre selv. 

Jesus gav livet sitt for alle. Der synden er stor er nåden enda større (Rom 5, 20). Judas tok all skyld og skam selv, og klarte ikke å leve videre med den. Vi er kalt til å tørre å legge selv de aller tyngste syndene, de verste svikene, på Jesus. 

Selv om det var våre synder sendte Jesus til korset, så står Han med åpne armer og ønsker at vi skal ta imot Hans nåde. En større kjærlighet finnes ikke.