Du har tatt det perfekte nye profilbildet: håret oppfører seg fint for en gangs skyld, det ser faktisk ut som du har muskler og gliset fremstår som ekte. Du venter på riktig timing og poster bildet med en morsom tittel. Nå er det bare å følge med mens «likes» renner inn.

Forskning viser at «likes» gir dopamin til hjernen, som utløser en lykkefølelse. Dette er avhengighetskapene; man blir hekta på «likes» på samme måte som noen blir hekta på dop.

Hvis vi er «like-junkies», hvordan reagerer vi hvis vi får veldig få «likes»?

Nå har det gått to timer, og du har fortsatt bare fått kommentarer fra bestemor (som nettopp har lært seg å bruke emojis). Kanskje tittelen var too much? Du føler deg litt avvist og blir en smule stresset.

– Jeg er pappajente

Det er helt vanlig å søke bekreftelse. Alle trenger det på en eller annen måte. Men det er viktig å søke bekreftelse på de rette stedene.

Min løsning er å være en pappajente.

Som en pappajente kan jeg hvile i at jeg er god nok og elsket uansett. Jeg trenger ikke bekymre meg for fremtiden; det er alltid hjelp å få. Jeg velger å høre på Han som har skapt meg, vet alt om meg, elsker meg ubetinget og ønsker det beste for meg.

Jeg snakker om å ha trygghet gjennom min identitet i Gud.

En uovervinnelig trygghet

Jesus tok straffen jeg fortjener og har sikret min plass som Guds barn. Som det står skrevet i Romerne 5:8:

“Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.»

Denne kjærligheten og dette komplekse offeret er noe jeg stadig ønsker å forstå bedre.

Paulus vet hvor forvandlende denne forståelsen er og ber i Efeserne 3:18-19:

«Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde!»

Når jeg tar innover meg hvor høyt Gud elsker meg, opplever jeg en uovervinnelig trygghet som er helt uavhengig av egen prestasjon og bekreftelse fra andre.

Kampen om gullstjerner

Max Lucado, en kjent forkynner og forfatter, har en fortelling om en verden med tredukker, der de hver dag fester gullstjerner eller grå prikker på hverandre basert på utseende og prestasjoner. De pene og flinke får mange gullstjerner, og de som ikke får det til, får grå prikker.

Men det er én tredukke som ikke har noen prikker eller stjerner. Grunnen til det er at hun bruker tid med treskjæreren, som forteller henne akkurat hvorfor han lagde henne sånn han har.

Bekreftelsen hun får fra han gjør at ingenting annet fester seg på henne og hun slipper å bekymre seg for den daglige kampen om gullstjerner.

«Likes» fra Gud

I vår verden er det muligheter for å få «gullstjerner» og «grå prikker» mer enn noen gang før. For mange av oss blir «likes» og vurderinger på skole/jobb merkelapper vi tar med oss.

Når vi bruker tid med Gud, vår Far i himmelen, og leser i Hans ord, får Han mulighet til å gi oss kjærlighet, trygghet og retning.

Jeg kjenner meg igjen i Salme 73:26:

«Om kropp og hjerte forgår, er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del.»

Det vil si: tross alle omstendigheter, kan vi være trygge i vår identitet og verdi som Guds barn.

Da er det vel greit hvis det nye profilbildet ikke blir en stor «suksess»; du er tross alt først og fremst en pappagutt/pappajente.