Det går en historie om et tvillingpar som diskuterer sammen i mors mage over livets store spørsmål:

Tvilling 1: – Si meg, tror du egentlig på et liv etter fødselen?

Tvilling 2: – Ja, selvsagt gjør jeg det! Her inne vokser vi og blir sterke for det vi skal møte senere, der ute.

Tvilling 1: – Jeg tror ikke noe på det sludderet der, det er bare naiv ønsketenkning. Det kan ikke være noe liv etter fødselen, for hvordan i alle dager skulle det kunne være?

Tvilling 2: – Ja, helt nøyaktig vet ikke jeg heller. Men det er sikkert mye lysere enn her. Kanskje kommer vi til å gå omkring på føttene våre og kanskje også spise med munnen vår!

Tvilling 1: – Det er det dummeste jeg har hørt! Spise med munnen? For en latterlig og ulogisk tanke! Vi har jo navlestrengen som gir oss mat. Hvordan tror du at du skal kunne gå omkring? Navlestrengen er aldeles for kort for det!

Tvilling 2: – Jo, men jeg tror allikevel det skal være mulig på en eller annen måte. Alt kommer bare til å være annerledes enn her inne.

Tvilling 1: – Sludder og pølsevev! Det har aldri kommet noen tilbake fra livet etter fødselen. Med fødselen er livet slutt! Så enkelt er det! Punktum finale!

Tvilling 2: – Jeg er enig at ingen vet hvordan livet etter fødselen kommer til å være. Men det jeg vet er at vi da vil kunne se vår mor, og hun kommer til å ta vare på oss!

Tvilling 1: – Mor??? Du tror da vel ikke på en mor??? Hvor i alle dager skulle hun være??

Tvilling 2: – Her! Overalt! Omkring oss! Vi er til og lever gjennom henne. Uten henne skulle vi ikke engang eksistere!

Tvilling 1: – Pøh! Jeg har aldri merket noe til noen mor, altså finnes hun ikke!

Tvilling 2: – Joda, noen ganger når vi er helt stille kan du høre henne synge og snakke. Bare kjenn hvordan hun har omsorg for den verden vi lever i. Hun elsker oss og kan knapt vente på å få holde oss i armene sine!

Tvilling 1: – Så, hun elsker oss?! Hvorfor må vi da sitte her i mørket, og hvorfor må vi dø snart?

Tvilling 2: – Snart er det fødselsdag og ikke dødsdag!

Tvilling 1: – Din fanatiker! Er du ikke redd for å dø?!

Tvilling 2: – Nei, vi er på god vei inn til det nye og egentlig livet! Meningen med vår tilværelse her er at vi kan forberede oss på det egentlig livet der ute!

Tvilling 1: – Nei! Meningen med livet er at vi har det godt så lenge som mulig her! La oss ete og drikke, for i morgen dør vi!

Tvilling 2: – Nei, det gjør vi ikke! Straks har vi fødselsdagen, og den dagen skal vi feire gjennom hele det lange livet der ute! Jeg tror veene er begynt! Det er kommet så langt nå! Snart vil vi være i det egentlig livet!

Tvilling 1: – Nei! Jeg vil ikke dø!

Tvilling 2: – Det er utrolig at du ikke kan innse sannheten! … Jeg gleder meg i alle fall, til og med når det nå blir ganske voldsomt! Men lidelsene her er ingen ting sammenliknet med den overstrømmende herlighet som vi skal få sammen med vår mor!

Nærsynt uten overblikk

Jeg tror du har skjønt poenget med denne historien. Et litt banalt bilde på hvordan det kan se ut for en kristen og en ateist her på jorden, men som likevel forteller oss veldig mye.

Det er ofte en utfordring å huske hvor små og begrensede vi mennesker egentlig er. Vi kan lett bli nærsynte og glemme å løfte blikket for å se det store bildet.

Som troende kan vi finne fred i vissheten om at døden ikke er slutten, og at det venter en evighet etter dette jordiske livet, der vi skal dele fellesskap med vår kjærlige himmelske Far.

Historien om tvillingene sitt opphav kommer fra Kornelius Novak og er fritt gjengitt.