Et sentralt punkt i det kristne budskapet er syndefallet. Syndefallet der Adam og Eva spiste av den forbudte frukten. Frukten som Gud hadde sagt at de ikke skulle spise av.

En utdatert myte?

Hvis man kun hører dette, og ikke skjønner hva det handler om, er det ikke rart at man syns dette kun virker som en gammel og utdatert myte.

For hvorfor i all verden skulle det være et så stort problem å spise av den frukten? Og hvis det virkelig var så farlig, hvorfor satte Gud treet i hagen i utgangspunktet? Hvis Gud er allvitende og visste at de kom til å spise av frukten, hvorfor skulle han la dem ødelegge for seg selv og for alle etterkommerne sine?

En fortelling om alle mennesker

Det er mange ulike tolkninger av fortellingen om Adam og Eva, og jeg skal ikke dykke inn i en debatt om fortellingen kun er symbolsk eller om det er en beretning om historiske personer.

Men noe som er uansett er sikkert er at denne fortellingen ikke kun handler om to forhistoriske mennesker.

Den handler om deg og meg.

De ville ikke bøye seg for en høyere autoritet.

Ønsket om uavhengighet

Syndefallet handlet om at menneskene ville gjøre seg selvstendige og leve uavhengig av sin Skaper. De ville selv ta beslutninger om hva som var rett og galt å gjøre. De ville ikke bøye seg for en høyere autoritet.

Men det de ikke forsto var at de ikke var skapt for å kunne leve på egenhånd. De var skapt for å leve i nærhet til sin skaper.

Så idet de tok valget om å leve uten Gud, kuttet de seg samtidig av fra livets kilde. De ble som blomster som kuttet seg av fra røttene. De begynte gradvis å dø.

Høyeste autoritet

Også i dag ønsker vi å være uavhengige. Det er en god følelse å være selvstendig og fri til å gjøre akkurat som vi vil.

Vi har en tendens til å måle alt opp mot vår egen autoritet og vurderingsevne.

Og når noe står i veien for det, kvitter vi oss gjerne med det slik at vi kan leve som vi ønsker.

Hvis noen stiller spørsmål til måten vi lever på eller meningene vi har om noe, er det gjerne lettere å kutte dem ut eller la være å høre på dem enn å ransake seg selv og se om det er noe man burde endre på. Vi har en tendens til å måle alt opp mot vår egen autoritet og vurderingsevne.

Gud som autoritet?

Jeg tenker noen ganger over hvorfor mange blir så sinte når de hører om Jesus. Hvorfor i all verden blir man så opprørt over et budskap om at vi har en Far i himmelen som elsker oss så høyt at han gikk i døden for oss. Det er jo en kjærlighetshistorie!

Jeg tror én grunn er at dersom Gud finnes, så er vi ikke den høyeste autoriteten i vårt eget liv lenger. Og det er skremmende.

For det betyr at hvis jeg har lyst til å leve på en måte som strider mot Guds vilje, er det min vilje som må vike.

Og da kan det være mer beleilig å overbevise seg selv om at han ikke finnes, eller rett og slett bare droppe å gå inn i det store spørsmålet om Gud finnes eller ikke. Så slipper man å forholde seg til det.

Men ved å gjøre det tar man også et valg.

Hva velger du?

Gud skapte menneskene med friheten til å velge å koble oss på ham – livets kilde – eller la være.

Menneskene ønsket å la være for leve uavhengig av Gud.

Gjennom Jesus har vi fått en ny vei tilbake til livets kilde – hvis vi vil.

Hva velger du?