Mange kan skrive under på at det gjerne er kjekt å gå i kirken. Noen ganger får man kanskje ikke så mye ut av talen, men man vet jo at man har godt av å høre fra Bibelen uansett. Men noen ganger er både møteleder og taler morsomme og kvikke i replikken, og det trekker selvfølgelig opp.

Den sosiale biten i etterkant er verdifull. Der møter man sine venner og oppdaterer dem på hva som har skjedd den siste uka. Man får det klart for seg at man er ikke alene som troende; vi er et fellesskap.

Kirke kan rett og slett være en fest, og som en ung mann en gang sa:

«Ære Herre er party»

(Fritt etter hukommelsen)

Tørketid

Så hva gjør man når det slutter å være sånn? I perioder kan det langt ifra friste å komme seg opp av senga og dra i kirken, om det ikke lenger «gir deg noe». Hvis det uansett bare er kjedelig, så er det jo ikke noe poeng å delta.

Sånn er det med den saken. Takk for nå!

Ja, eller er det mulig å se litt dypere på det? Her kommer noen punkter til ettertanke.

1. Kirke er mer enn bare moro

Et kristent fellesskaps primæroppgave er ikke til å få deg til å le, men til å hjelpe deg med å bevege deg nærmere Jesus, troens opphavsmann.

Kirken skal være som et hjem, og at man trives er en god ting. Men om det er trivsel og ikke noe mer, da er det noe som mangler.

2. Talen er mer enn underholdning

Mye viktigere enn en morsom kristen åpningsvits, er at forsamlingen får lytte til Guds ord.

Og mye viktigere enn at man sitter igjen med en god følelse, er at man føler seg utfordret av det som blir forkynt. For om man ikke allerede er fullkommen, som ingen av oss er, da vil faktisk Bibelen utfordre oss på hva slags liv vi lever. Og det kan med rette være ukomfortabelt.

3. Ha riktige forventninger

Dersom kirken du går i er morsom, men mangler forkynnelse ut ifra Guds ord, da kan du gjerne slutte å gå der (eller forsøke å endre på det).

Om kirken du går i stadig utfordrer deg med det Guds ord sier, men kanskje ikke dekker ditt latterbehov – da går det jo an å gå på stand up eller se på tv. Men ikke kom der og klag over at ikke Guds ord blir forkynt nok. Det har du kirken til.

Nei, ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det. (5. Mosebok 30,14)

Det store spørsmålet

I tider der kirken føles kjedelig, er nettopp da vi må heve blikket og se det store bildet. Man møter seg selv i døra og blir nødt til å svare på det følgende:

Går jeg her for moro skyld, eller for å bygge en sterkere relasjon til han som tok på seg all min skyld?

Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. (2. Korinter 5,21)