Nettopp tilbake fra en susende runde klassisk i lysløypa – i skikkelig krig med meg selv, et par andre i løypa – og mine stive leggmuskler. Deretter skøyter jeg inn i Ef 4 og skrenser helt opp for startsatsene Paulus leverer: Lev et liv – i mildhet, ydmykhet og storsinn. Å gid – hva slags kristenpinglestil er dette? Hvorfor skal kristne alltid være de myke, tandre, ettergivende, snillesnille folkene? Hvor er temperamentet, trøkket, de tydelige meningene, den utfordrende tonen, gnistregnet som en god del folk virkelig trenger møte i dag? Kristendom = supersnillisme satt i system. Hvem tenner på sånt i 2015?

Men ok, jeg kjørte litt fort – inspirert av trøkket i løypa nettopp – da jeg nærmest avskrev gamle P. For her kommer også en annen tone noen vers senere: Ikke vær umyndige småbarn, ikke la dere kaste hit og dit av stadig nye utgaver lære med lekker smak og stilig farge; vær tro mot sannheten – vel å merke i kjærlighet men like fullt. Yess, sånn skal det sies.

Stoltenbergdiplomati

Og dessuten – ydmykhet, mildhet osv. Det er nesten som å høre Thorvald Stoltenberg når han snakker om hva som trengs for å lykkes i diplomati og fredsforhandlinger etc (dette kan han alt om): mildhet, vennlighet, imøtekommenhet, de gode sider vrengt utover. Verden trenger freske folk med trøkk, sant og rett. Men til sist er det de som våger være svake, som seirer. Hvem viser det aller tydeligst? Jesus.

«Hallo? Hvordan kan du generalisere på denne måten?»

Men – gode P: hvorfor snakker du så nedsettende om hedningene? Eller – hvorfor bruker du i det hele tatt det ordet? Det oppleves så negativt og er for lengst avskrevet i den missiologiske fagterminologi – bare så du vet det. -Du lever ikke nå, sier du, men i år 60. Ok. Men en massiv nedskrivning av ikke-troendes liv, tanker og holdninger er drøy kost: Forherdet, avstumpet, urene og grådige i alt de gjør. Hallo? Hvordan kan du generalisere på denne måten? Andre steder kan du si svært gode ting om alle mennesker som skapt av Gud. Hm.

Full forvirring

Og videre samme generalisering om oss kristne: Dere er ikke slik, sier du. Hvor har du vært i det siste? Men greit – du sier likevel at vi ikke skal leve slik som før, legge av det gamle menneske, bli nye i sjel og sinn osv. Altså, vi er ikke helt der ennå – til tross for at du sier: Dere er ikke slik. Så er vi litt slik likevel. Vi er jo ikledd Kristus, vi som er døpt til Kristus; det sier du i hvert fall til galaterne. Samtidig sier du: Kle dere i det nye menneske. Vi er altså kledd – og så skal vi kle oss. Det skjønner jeg ikke. Har jeg på skidressen, trenger jeg ikke fortsatt ta den på.

«Har jeg på skidressen, trenger jeg ikke fortsatt ta den på.»

Det kalles til hverdags en selvmotsigelse. Eller kanskje heller – på kristent og teologisk: et paradoks. Det må jeg visst leve med, på samme måte som paradokset i skiløypa: Jeg er jo best, hvorfor er jeg det da aldri? Troens paradokser: egentlig plagsomme. Og samtidig: praktfulle.