UP Tilbake
Efeserne 1: Fylt av han som fyller alt i alle

Efeserne 1: Fylt av han som fyller alt i alle

Jøde eller greker - det er skummelt å slippe taket og stole på Hans kjærlighet.

Efeserbrevet

I denne serien skriver forskjellige personer om deres personlige reaksjon og opplevelse av å lese et av brevene i Efeserne.

I dag har Elisabeth Ludvigsen skrevet om sitt møte med kapittel 1 i Paulus brev til Efeserne.

Mens jeg skal skrive noen ord om Efeserbrevet 1, sitter jeg på terasse, i en leilighet over Ben yehuda street i Jerusalem. Gaten er full av mennesker utkledd i alle slags kostymer. I dag feires Purim, en gledesfeiring for å minnes dronning Esther som reddet sitt folk fra utslettelse.

Og her, blant dette folket med en sterk og gudgitt identitet som utvalgt, skal jeg altså skrive om Efeserne 1, der Paulus starter med akkurat dette: Tilhørighet. Utvelgelse. Før verdens grunnvoll ble lagt. Barnekår hos Han ved Jesus Kristus. Alt er samlet til ett i Kristus. I Han har hedninger fått del i arven sammen med jødene, de som forut hadde håpet. Panten er også blitt vår: Den Hellige Ånd i oss. Guds ånd tar bolig i oss og virker gjennom våre liv, gjennom våre hender og føtter.

Artemis’ hedenske by

Når jeg leser Efeserne, blir det naturlig å se litt på historien fra Apostelens gjerninger 20, der Paulus var på sin tredje misjonsreise, blant annet i Efesus. Efesus skal ha vært en av de mest hedenske byene i verden på den tiden. Det var her tempelet til fruktbarhetsguden Artemis lå, en gud hele verden tilbad, reiste til og gav gaver til. Byens rikdom hadde sitt utspring i disse gavene. Det ser likevel ut til at Paulus fikk virke og tale der i to år, til en folkemengde som hørte og tok imot.

«..fordi Paulus bad til en Gud som svarte.»

Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus hender der. Folk lånte arbeidsklærne og svetteduken hans til sine syke og de ble helbredet. Han fikk forkynne i byens teater, og i gatene hermet folk etter hans bønn i møte med behovene, fordi Paulus bad til en Gud som svarte. Men etter to år skjedde det plutselig noe drastisk: Folkemengden med sølvsmeden Demetrus i spissen skjønte noe: Paulus forkynner en levende Gud, en Gud som ekskluderer alle andre guder. En Gud som viser at guder laget av menneskehender ikke er virkelige Guder. De så plutselig at det den Gud og det evangeliet Paulus levde og forkynte kunne få dype konsekvenser for deres hverdag, deres samfunnsøkonimi.

Et valg av høy verdi

De måtte enten bøye seg, med sitt alt for Den eneste sanne Gud, eller fjerne den radikale røsten fra teateret. Plutselig står en hel by og skriker i to timer: «Stor er Efesernes Artemis!» Det gis for intet, men koster alt. Han vil ha mine avguder, mine «rettigheter», mine drømmer og håp. Min vilje bøyes under Guds vilje. Mitt liv gis til Han som gav sitt for meg.

Det som koster mye er ofte også mye verd, men det ble for radikalt for Efesus, og Paulus måtte flykte fra byen for å berge livet. Dette utfordrer meg, jeg som så ofte vil holde fast, vil verne om min rett, vil stå fast på viljen min. Men så må jeg dø. For å eie livet.

«Våkn opp du som sover! Stå opp fra de døde, Kristus skal lyse for deg.» Ef. 5, 14b

 

Å slippe taket er skummelt!

Midt i dette skal jeg få be med Paulus i Ef. 1, 17-19: Om kunnskap om han, øyne som ser det håpet vi har, den arven vi har og den makten han åpenbarer blandt oss. Ved å se han som han er, kan vi kanskje litt og litt slippe taket i det vi holder fast på. De områdene jeg har mer tillit til min egen dømmekraft enn hans, der min vilje virker bedre enn hans. Det er skummelt å slippe taket, falle uten å være sikker på hvordan det ser ut der vi lander. Men jeg tror jo en som elsker meg er til å stole på. Sammen med Han kan jeg dø.

Og ved å dø med han, så blir altså VI reist opp til å være hans kropp: Hender og føtter, fingre og tær, fylt av ham som fyller alt i alle!

Siste fra hver kategori