Det kan fort skje at man som kristen faller litt utenfor det kristne fellesskapet.

Enten det er fordi man flytter til et nytt sted, eller det oppstår konflikt med andre i menigheten eller at menighetene stenges ned som de gjør nå.

Noen ganger virker det kanskje enklere å deale med troen på egen hånd.

Men vi trenger alle sammen det kristne fellesskapet. Og vi går glipp av en del ting hvis vi prøver å leve som «solokristne».

 

1. Bønnefellesskap

Det er bra å kunne be på egen hånd, alene i «lønnkammeret» sitt. Men bønnelivet får en ekstra dimensjon når man ber sammen med andre.

Når vi ber sammen med andre kan vi bekrefte hverandres bønner og be videre inn i det som blir bedt for. Vi kan bære hverandre i bønn, og vise at ingen av oss står alene.

Og det er lettere å holde fokus når vi er sammen om å be.

Pluss at Jesus gir oss tidenes løfte om det vi ber om i fellesskap:

«Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen.» (Matt 18,19)

 

2. Felles tilbedelse

På samme måte trenger vi også å lovprise Gud i fellesskap med andre.

Det gjør noe med hjertene våre når vi tilber Gud sammen.

«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem», fortsetter Jesus i Matt 18,20.

Det gjør noe med hjertene våre når vi tilber Gud sammen. Troen styrkes, takknemligheten vokser fram og Den hellige ånd får virke iblant oss.

Det er et privilegium å kunne senke skuldrene og la seg lede inn i tilbedelse av gode lovsangsledere i fellesskap med andre troende.

 

3. Søskenkjærlighet

Jesus kaller etterfølgerne sine til å elske hverandre:

«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» (Joh 15,12-13)

Som solokristen tar vi ikke dette kallet på alvor. Vi får heller ikke muligheten til å ta imot søskenkjærligheten som andre kristne ønsker å gi oss.

Vi er rett og slett en familie, Guds familie, som skal preges av betingelsesløs kjærlighet slik som Far har gitt oss. Det er ikke noe vi kan melde oss ut av.

 

4. Oppfølging

Vi trenger alle å ha noen som følger oss opp i livet og i troen, noen vi stoler på som tør å si ifra når ting ikke er greit.

Det kristne fellesskapet er ment å være et trygt sted for en slik oppfølging, uten fordømmelse og ut ifra kjærlighet.

Når irettesettelsen blir gjort på en god måte, skaper det vekst i troen vår og i livet vårt.

Paulus oppfordrer oss til å være en som ydmykt tør å si ifra når en av våre kristne søsken beveger seg bort fra Guds vei:

«Mine søsken, hvis en av dere blir grepet i et feiltrinn, må dere som har Ånden, hjelpe ham til rette. Men gjør det med et ydmykt sinn og pass deg selv, så ikke du også blir fristet. Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov.» Gal 6,1-2

I vår tid er dette en kjempeutfordring, både å ta imot irettesettelse og å våge å konfrontere noen vi er glad i.

Instinktet vårt er «mind your own business». Men når irettesettelsen blir gjort på en god måte skaper det vekst i troen vår og i livet vårt.

Det bygger tillit og nærhet til andre mennesker.

 

5. Nådegaver

Vi har alle fått ulike nådegaver som er ment å brukes til oppbyggelse for det kristne fellesskapet.

Paulus beskriver det som at vi er ulike lemmer på samme kropp.

Et øye som er avskåret fra kroppen mister sin funksjon helt. Vi trenger å være koblet på kroppen for å fungere i nådegavene våre.

«Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham. I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, deretter nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale.» 1 Kor 12,27-28

Som solokristen får du ikke mulighet til å utvikle og virke i de nådegavene Gud har gitt deg.

Fellesskapet trenger deg.

 

Bibeltekstene er fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.