Endelig julaften. Julefreden senker seg, maset er over og kosen starter.

Noen julesanger setter seg litt ekstra godt fast i hjertet, «Mitt hjerte alltid vanker» er en slik en. En av salmene som er mest sunget og høyt elsket av mange, selv om den er nesten 300 år gammel. Melankolsk og vakker melodi, med en sterk tekst. Den Du kan kanskje de versene vi vanligvis synger, men les også disse; 

Den mørke stall skal være mitt hjertes frydeslott.
Der kan jeg daglig lære å glemme verdens spott.
Der kan med takk jeg finne hvori min ros består,
når Jesu krybbes minne meg rett til hjerte går.

Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå
at Gud av himmelrike i stallen ligge må!
At himlens fryd og ære, det levende Guds ord,
skal så foraktet være på denne arme jord!

Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt,
og stjernefakler brenne,  å store himmelhelt?
Hvi lot du frem ei trede en mektig englevakt,
som deg i dyre klede så prektig burde lagt?

En spurv har dog sitt rede og sikre hvilebo.
En svale må ei bede om nattely og ro.
En løve vet sin hule hvor den kan hvile få –
skal da min Gud seg skjule i andres stall og strå?

Sangen beskriver det store i julen, og det nære i julen. Paradokset – Gud som menneske, som en liten baby født inn i fattigdom. Skildringene er hverdagslige, og samtidig overdådige. Stallen, og budskapet, blir levende på en ekte og ærlig måte. 

Det er en sang som utfordrer hjertene våre. Til å lage rom i hjertene, for Jesus og for menneskene rundt oss. Til å legge ned livet vårt for Guds hjertesak. Til å leve for Jesus, og dø for Jesus. Det lille barnet i krybben, herskeren over himmelen. Han som gav sitt liv for oss.