Et gravfølge er på vei ut av byen. En ung gutt er død. Rundt båren går det flere barføtte kvinner. De er gråtekoner, de gråter mot betaling. Ved siden av dem går en kvinne som er ute av stand til å gråte. Det er en ulykkelig kvinne, hun har mistet alt håp. Fra før har hun mistet mannen sin; nå har hun mistet sin eneste sønn. Hun har ikke lenger noen å leve for og ta vare på. Og hun har ikke lenger noen som kan leve hos henne og ta vare på henne når hun blir gammel.

Ansiktet hennes er askegrått. Furene er dypere enn hos jevngamle kvinner, hun er hardt prøvet, sorgen har satt tydelige spor i henne. Hun stirrer sløvt fremfor seg, enser knapt at følget stopper opp for å ha høytlesing fra Salmene, noe som er vanlig ved begravelser.

Gråtekonene sukker og bærer seg. Følget begynner å gå igjen og musikken stiger til værs med klagende toner. Snart skal gutten hennes senkes i jorden, til selskap for de døde, til selskap for mannen hennes. Bak den stive ansiktsmasken hyler hun mot Gud: Hvordan kunne du la det skje? Det er den fattiges skjebne å overleve et barn.

Så klarer hun ikke lenger å holde tårene tilbake.

Følget nærmer seg gravstedet, en åker som ligger et stykke utenfor bymurene. Ingen må begraves innenfor muren, det er strengt forbudt etter jødisk lov.

Litt før de skal bøye av fra landeveien, blir de oppmerksomme på et annet følge som kommer gående. Gravfølget stanser ikke, men går inntil den ene siden av veien så de andre kan passere.

I det ande følget er der en mann fra Nasaret, nabobyen mot nord. Han oppdager den sørgende kvinnen og blir fylt med medlidenhet med henne. Hun, på sin side, skimter ham bare så vidt.

«Gråt ikke!» sier mannen til henne og går bort mot båren. Han ser ned på den døde, kikker så opp mot himmelen, og vender på nytt blikket mot båren. Han legger en hånd på båren og holder den fast, så mennene som bærer båren må stoppe opp.

Mannen ser på den døde, og sier med høy røst: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!»

Den døde  reiser seg brått, som om han er våknet av en vondt drøm. Det går et gisp gjennom gravfølget, som ikke lenger er et gravfølge. De vet ikke hva de skal tro, og de er redde.

Men etter hvert tar gleden over for forfjamselsen. Snart lovpriser de Gud og jubler for profeten som har gjort et slikt stort under.

Mannen tar gutten i hånden og leier ham bort til moren. Gutten er full av forundring og spør henne hva som er hendt.

Kvinnen – hun er ute av stand til å si et eneste ord – slår armene rundt sønnen og vugger ham sakte fram og tilbake. Over sønnens skulder ser hun profeten gå videre, hun har ikke rukket å takke ham.

Hun sender sine takkebønner mot himmelen. Gud har sett i nåde til henne. Han har skjønt hvor vondt det er å miste et barn.