Etter 5 års utdannelse … som tobarnsfar, ble jeg et barn igjen. Jeg måtte lære å snakke. Jeg måtte lære meg hvordan man skulle oppføre seg. Jeg forstod ikke de ordløse signalene som alle andre rundt meg forstod.

Men jeg ble gitt tillit. Jeg ble vist respekt. Jeg fikk ansvar. Jeg opplevde at mennesker jeg selv måtte lære av, søkte råd hos meg. De gav meg ordet, på møter, men også på offentlige tilstelninger. Jeg var fremmed og opplevde å bli tatt imot.

Stor forventning

Det er mange som har opplevd noe lignende, de kalles misjonærer. De reiser ut for blant annet NLM, til fremmede land, med et mandat fra en sendeorganisasjon til å dele evangeliet. De har hele forsamlinger bak seg som venter spent på å høre om vekst, og historier om hvordan evangeliet får berøre menneskers liv. Det er knyttet forventning til deres inngang i lokale samfunn i hele verden.

Om rapporten hadde vært at misjonærene ikke fikk tale, ikke fikk lede og ikke ble invitert inn i andre menneskers hjem, vet jeg ikke hvordan iveren hadde vært.

Hvis de fikk høre at siden misjonærene snakket gebrokkent, siden de ikke forstod den lokale kulturen, siden de var nordmenn, så var det ikke bruk for dem. Hadde organisasjonene fortsatt å sende misjonærer?

Nordmenn vil lære dem hvordan vi gjør det i Norge, hvordan vi skal snakke skikkelig norsk.

Tøft møte med Norge

I dag bor jeg i Norge. Jeg er ikke et barn her. Jeg klarer å bruke fremmedord for å utrykke mine tanker. Jeg forstår mekanismene og reaksjonene på mange av menneskene rundt meg. Men i mitt arbeid møter jeg mennesker som ikke bare føler seg som barn, men som også blir behandlet som barn i Norge. Jeg møter immigranter som har et mye tøffere møte med Norge enn det jeg fikk som fremmed.

Mange av dem jeg møter er kristne brødre og søstre. Men i våre sammenhenger er det vanskelig å få tillit. For mange blir alt en læresituasjon. Nordmenn vil lære dem hvordan vi gjør det i Norge, hvordan vi skal snakke skikkelig norsk. En får ikke nødvendigvis respekten som utdannelsen skulle tilsi.

Mastergradsstudenten i teologi, kan få vaske kontorene våre, men veien opp til våre talerstoler er fryktelig lang? Det kan virke som om vår språklige toleranseevne ikke er så veldig stor. Det er ikke mange forsamlinger i Norge som orker å lytte til noen som taler gebrokkent.

Jeg skylder å møte fremmede i Norge, på samme måte som jeg selv ble mottatt

Høy terskel for å innlede vennskap

Samtidig er terskelen ganske mye høyere her i Norge, enn det jeg opplevde både som misjonærbarn i Asia og misjonær i Vest-Afrika, når det kommer til det å innlede vennskap på tvers av kulturer.

Den mottagelsen jeg selv fikk som fremmed gjorde at jeg gav meg selv et løfte når jeg skulle tilbake til Norge. Jeg skylder å møte fremmede i Norge, på samme måte som jeg selv ble mottatt.

Jeg ønsker å ha Gaius som forbilde. Johannes skriver til sin gode romerske venn Gaius i sitt tredje brev, der skriver han:

«Min kjære, du er trofast i alt du gjør for våre søsken, også de som er fremmede. De har vitnet her i menigheten og din kjærlighet. Du gjør en velgjerning, verdifull for Gud, om du hjelper dem videre på reisen. Det var jo for å forkynne Navnet de dro ut, og de tar ikke imot hjelp fra hedningene. Derfor må vi ta oss av dem, så vi kan være medarbeidere for sannheten»