I Lurt av læreboken? viser jeg mange steder der lærebøkene skriver feil eller misvisende om kristen tro i historien. Her er fem eksempler.

Nesten gang du ser en av disse i en lærebok, hadde det vært flott om du hvisket læreren noe i øret. Eller rakk opp hånden.

Ønsker du å lese enda mer om dette temaet, kjøp boken her.

1: Kristningen var trist og triviell

Når lærebøkene tar opp kristningen av Norge, er for mye tatt ut av sammenhengen. Kirken omtales først og fremst som en maktfaktor som ble rik av tiende og gaver. Det nevnes sjelden at vi for første gang fikk organisert velferd i hele landet. 25 prosent av inntektene gikk til fattige. Selv om det også var maktmisbruk, har kirken på avgjørende måter preget vår kultur ved omsorgen for de svake og «ulønnsomme».

Kristningen av Norge var verken trist eller triviell. Den var revolusjonerende – over tid.

Mange lærebøker er også tause om at vi fikk en ny type rettsstat. Dommerne skulle være rettferdige og vise nåde, og lovene gjelde like mye for alle. Det ble slutt på blodhevn, på ættesamfunnets æreskultur, på menneskeofringer – eller plyndringer som levevei.

Det er dermed misvisende når lærebøker legger vekt på at kristendommen ga mer fokus på livet etter døden – underforstått at livet her og nå var ikke så viktig. Eller at mange nå ble redde for å dø, siden det kom nye ideer om synd og skyld.

For kristningen ga et positivt syn på arbeid og livet her og nå til Guds ære og menneskers beste. Vi fikk en skriftkultur med tilgang til universiteter, lærdom og vitenskap. Flerstemt musikk og noter. Mange kjente gleden ved at Kristus hadde seiret over døden, og at vi fikk frelse ved Guds nåde. Man måtte ikke lenger dø i kamp for å få et godt liv etter døden.

Kristningen av Norge var verken trist eller triviell. Den var revolusjonerende – over tid.

2: Kirken hevdet at jorden var flat og bekjempet naturvitenskap

Denne er en gjenganger i lærebøker helt tilbake til 1800-tallet. I populærvitenskap og TV-serier, YouTube og krim. Myten bekrefter vår store fortelling om veien fra fortidens mørke.

Dermed er det fristende å snu på flisa. For det å tro at kirken i middelalderen trodde at jorden var flat, er like kompetent som å tro at jorden er flat. Vi har visst om jordens form i over to tusen år. For noen holdt det bare å se hvordan skuter sank i horisonten, masten til sist. Vi ser dette i middelalderens lærebøker som det norske Kongespeilet, i dikt og teologi, i naturfilosofi og astronomi. Siden kirken i middelalderen støttet universitetene som underviste i vitenskap, basert både på antikkens og middelalderens lærde, visste alle lærde at jorden var rund.

Rektoren ved universitetet i Paris, testet sine studenter på 1300-tallet blant annet med å spørre: «Hva er korteste veien mellom Paris og Roma?» Svaret er tunnel. Siden jorden er rund.

Troen på at man i middelalderen mente jorden var flat, kan ikke spores stort lenger tilbake enn til 1828 og bestselgerforfatteren Washington Irvings bok om oppdageren Columbus.

3: Opplysningstiden skyldtes at man endelig brøt med kirken og religiøse forklaringer

Nei, opplysningstiden har lange røtter til middelalderen. Historikeren Edward Grant forklarer at den lar seg knapt forestille uten den sentrale plassen fornuften spilte i senmiddelalderen. Finner vi revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare mulig fordi man i middelalderen hadde gjort bruken av fornuft til en så viktig menneskelig aktivitet.

Mens det i land som Frankrike var mange spenninger mellom kirken og opplysningstenkere, fremmet i Norge i stor grad kirken opplysningen. Ikke bare ved prester som reddet mange liv ved å lære bøndene å dyrke poteter, men ved ren vitenskapelig aktivitet, som hos biskop Johan Ernst Gunnerus. Han forbød ikke sine prester å drive vitenskap, han påla dem det. Siden målgruppen var folk flest, måtte tekstene være på dansk.

Dermed tok det bare ett år fra han fikk opprettet Det Trondhjemske selskab (senere Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab) i 1760, til det utga en serie skrifter. Gunnerus selv skrev 40 artikler, fra biologi- og mineralstudier til økonomi. Inkludert om sjøormen som han i god opplysningsånd argumenterte for var tøv.

Det var likevel ikke slik at det først er på 17-1800-tallet vi fikk naturlige forklaringer på jordskjelv og sykdommer. Undersøker vi, ser vi noe annet. Vi har en norsk bok om jordskjelv fra 1600-tallet, skrevet av en prest. Kongespeilet gir 1200-tallet naturlige forklaringer på lyn.

I antikken og middelalderen var filosofiske sannheter, eller vitenskapelige som vi sier i dag, noe alle kunne tro på. Kirkefaderen Augustin kunne dermed rundt år 400 understreke at selv de som ikke er kristne kan vite noe om astronomi og naturen. Sol- og måneformørkelser kan beregnes ut fra fornuft og erfaring, siden de følger naturlover vi kan regne på.

4: Likeverd kommer fra opplysningstiden

I dag oppfatter vi likeverd som noe helt opplagt. Som resultat av veien fra en mørk fortid til en opplyst nåtid. Noen vil nok tenke at den er så opplagt at bare kirkens undertrykkende hånd hindret oss i å få tanken på plass før opplysningstiden.

Men som den norske filosofen Morten Fastvold sier i et foredrag for Human-Etisk forbund i 2016, kan ikke moralsk likhet sanses bare ved å se på hverandre.  Dette er ingen objektiv, målbar, vitenskapelig verdi.

I antikken var naturlig ulikhet en selvfølge hos de fleste filosofer, keisere og fyrster. Kristningen førte over tid til en fundamental omstilling. Tanken om naturlig ulikhet ble erstattet av moralsk likhet. Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 forteller at våre rettigheter bygger på den «selvinnlysende sannhet» at Gud skapte oss likeverdige.

Likeverd er altså en religiøs sannhet, ikke en vitenskapelig. Den kan ikke måles eller veies.

Når våre verdier i så stor grad bygger på moralsk likhet, bør vi ikke overse eller baksnakke prosessen som førte oss til troen på dette. Vi har ikke råd til å undervurdere grunnlaget for troen på likeverd, selv om mange i dag oppfatter dette som en så selvsagt verdi at den knapt trenger å begrunnes.

5: Det moderne Norge vokste frem på tross av kristne

I fortellingen om det moderne Norge er det flott når lærebøker trekker frem Hans Nielsen Hauge (1771–1824). Men hvilket bilde gir de? Viser de hans bidrag til å bygge Norge – og hvordan han inspirerte til å følge sitt eksempel? Får elevene inntrykk av et utropstegn – eller en parentes? Sentral drivkraft eller marginalt unntak?

Hauges innsats gir grunn til å spørre hvordan Norge hadde blitt uten bedehuset. Ola H. Grytten ved Norges Handelshøyskole har i flere artikler vist hvor sentralt Hauges tanker stod blant samfunnsbyggere, politikere og næringslivsledere. Som pionerer innen demokrati og rettsikkerhet, liberalisme og arbeidervelferd, folkeopplysning, bedriftsetablering og sosiale reformer. De var mot sentralisering, offentlig pengesløseri, embetsvelde, privilegier og politiske og religiøse tvangssystemer.

Noe vi fortsatt kan se i norske kommunevalg.

Resultatet er vanskelige å fatte. Hauge skapte nærmere 8000 arbeidsplasser og var engasjert i rundt 100 større finanstransaksjoner. Mellom 1801 og 1804 var han den viktigste private bankmannen i Norge. I 1804 sto han for mer enn én prosent av landets bruttoinvesteringer – i dag tilsvarer det over fire milliarder kroner. Relativt sett har ingen privatperson investert mer.

Som Grytten sier eksisterer det merkelig nok fullstendig feilslåtte myter om at lekfolket på bedehusene bremset utviklingen i Norge. På mange områder var det motsatt. Etterfølgerne gikk samme vei som Hauge, og har vært sentrale i å utforme det moderne Norge, fra økonomi og næringsliv til sosialpolitikk.