Det er november, det er høysesong i Hollywood, og det er med store forventinger jeg trykker 3D-brillene mot neseroten på Colosseum kino Sal 1.

Mockingjay Part 2 setter punktum for Hunger Games-eventyret, og det er spådd en spektakulær avslutning på det hele!

Handlingen er kort fortalt denne (Obs! Spoiler deler av handlingen i Mockingjay Part 1): President Snow (Donald Sutherland) har nådd nye høyder i sine ulumskheter ved å ha forvrengt Peetas minner om Katniss (portrettert av Josh Hutcherson og Jennifer Lawrence).

Peeta ser nå på Katniss som en dødelig fiende istedenfor sin aller kjæreste. Panem er i borgerkrig, og verden følger hver minste bevegelse via TV-skjermene. Katniss er full av hevntørst etter alt President Snow har latt henne gjennomgå. Oppdraget er klart: President Snow må dø.

Spennende, skummelt og til tider veldig travelt

Mockingjay Part 1 manglet en del action-spenst, men dette tar Part 2 igjen med noen ganske spreke høydehopp. Noen av scenene får hele seteraden til å bite negler med imponerende frekvens og sitte med skuldrene opp til ørehøyde. Det er spennende, skummelt og til tider veldig travelt. (Hadde det ikke vært for en forløsende og realistisk gråtescene på slutten, hadde jeg antageligvis forlatt kinosalen som en tikkende bombe som før eller siden ville fått et eksplosivt emosjonelt utbrudd.)

Filmen fokuserer mye på Katniss sin vei for å drepe presidenten, og relasjonene mellom karakterene kommer kanskje ikke like godt fram som bokfansen kunne ønsket seg. Jeg savner spesielt en dypere forklaring på relasjonen mellom Katniss og Peeta, en relasjon som er som en øm og sår nervetråd gjennom hele bokserien. Det er dog kanskje forståelig at historien som i bøkene er skrevet i jeg-form, ikke kommer helt igjennom i et filmformat.

Kritisk røst til underholdningsgalskapen?

Filmen tar opp (og svarer på) noen interessante problemstillinger, blant annet om målet helliger middelet, og om det å svare med samme mynt alltid er den beste løsningen.

Er det rett å drepe uskyldige for å ramme den som faktisk er skyldig? Gjelder prinsippet tann for tann, øye for øye, eller er tiden moden for å vende det andre kinnet til (selv når fienden etterlater hvite fingermerker i ansiktet ditt)?

Det er interessant å se skildringen av gråsonen mellom god og ond, og hvor vanskelig det kan være å gjøre valg i det godes navn.

Budsjettet er stort, paradokset enda større. Og kanskje er det derfor folk er så fascinerte? Mockingjay Part 2 balanserer på knivseggen av å være en kritisk røst til underholdningsgalskapen samfunnet brutalt mesker seg i, og av å bli nok et produkt som livnærer nettopp denne galskapen.

Alt i alt, Mockingjay Part 2 er etter min mening ingen storformidler av relasjoner og følelser, men samler trådene og avslutter Hunger Games-serien på godkjent vis.