UP Tilbake
The Hunger Games

The Hunger Games

Når realityseriene sitt endemål med The Hunger Games?

Sett

The Hunger Games 
Action/Drama/Sci-Fi
142 min
USA (Lionsgate), 2012
Aldersgrense: 11 år

Filmen The Hunger Games har suverent toppet kinolistene både i USA og her hjemme i Norge. Den sies å være det største ungdomsfenomenet siden Twilight, og er dermed noe vi ikke kommer utenom.

Handlingen i filmen  er brutal. Et totalitært regime styrer USA. For å skape frykt i befolkningen arrangerer myndighetene hvert år The Hunger Games.Her må tenåringer fra ulike distrikter kjempe mot hverandre i villmarken helt til bare én av dem står tilbake. Premien er ett års matforsyninger til distriktet de kommer fra. Og alt går direkte på tv, som underholdning for overklassen.

Det er med andre ord dystre fremtidsutsikter som beskrives, og tankene går fort tilbake til gladiatorkampene i Romerriket, der man drepte hverandre foran fulle tribuner.

Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine

Når lillesøsteren til  hovedpersonen Katniss blir trukket ut til å representere distriktet deres og skal føres bort for å delta, roper en desperat Katniss "I volonteer!", og går inn i spillet i søsterens sted. Dette legger settingen for filmen, der Katniss må kjempe for å overleve i denne ”realityserien”.

Det kan fort bli krampeaktig å skulle trekke ut en kristen tematikk fra slike filmer. Filmen legger i alle fall ikke like tydelig opp til dette som for eksempel Narnia-filmene, Harry Potter og Ringenes Herre gjør. Men det er noen ting det går an å tenke videre på.

Når Katniss velger  å ta plassen til søsteren sin i spillet tenkte jeg raskt på Jesu ord når han sier at "ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine" (Joh 15,13), noe Jesus også gjorde alvor av i påska for snart 2000 år siden.

Katniss velger selv å gå inn i en brutal verden, med ønske om å gjøre slutt på at svake og desperate mennesker blir undertrykt og satt i en umenneskelig situasjon.

Hvor langt kan et reality-konsept strekkes

 

The Hunger Games  er basert på en av bøkene til Suzanne Collins, og er solgt i over 26 millioner eksemplarer. Én av grunnene til at hun skrev bøkene skal ha vært at hun etter å ha zappet mellom forskjellige tv-kanaler, fikk en opplevelse av at bilder fra Irak-krigen og et realityshow gikk over i hverandre. Hun så ikke lenger forskjell.

Og dette er et viktig tema filmen tar opp. Hva kan man la seg underholde av? Hvor langt kan et reality-konsept strekkes før det når den absolutte grensen? Og hvor går grensen mellom underholdning og virkelighet?

I filmen blir dette spillet på død og liv kommentert følelsesløst som om det var en fotballkamp av programlederne.

Hvis ingen ser på, dør spillet!

Et naturlig spørsmål  blir selvsagt: Bør vi la oss underholde av en film som The Hunger Games?

Hvis vi ser den kun som underholdning, uten å tenke noe mer rundt de spørsmålene filmen tvinger oss til å stille, heller jeg nok mot et nei. For dette er en film som bør få oss til å tenke på hvor grensa går for hva vi kan underholde oss med. Har vi kanskje allerede passert den grensa?

Hvis det er tilfelle bør vi ta en ting Katniss sier i filmen på alvor. På et tidspunkt prøver hun å gjøre spillet kjedelig, så det skal miste seere. "Hvis ingen ser på, dør spillet!" sier hun. Kanskje et naivt, men likevel godt poeng.

For dette gjelder  hele underholdningsbransjen. Det er til syvende og sist vi, forbrukerne, som bestemmer om en tv-serie eller lignende skal fortsette. Hvis mange slutter å se på, vil serien slutte å gå. Dette er faktisk en måtedu og jeg kan være med å si vår mening. Uten andre virkemidler enn fjernkontrollen.

Forrige uke skrev Narve omhva vi bør fylle oss med. Og vil du lese mer om The Hunger Games,kan anmeldelsen til Relevant Magazine(på engelsk) anbefales.

Foto: Filmweb

Siste fra hver kategori