UP Tilbake
Når kroppen begrenser

Når kroppen begrenser

Jeg heter Anne Torunn og sitter i rullestol. Nå har jeg det bra, men slik har det ikke alltid vært.

Da jeg var liten tenkte jeg ikke noe særlig over at jeg var annerledes enn de andre barna. Vi lekte sammen som alle andre barn uten at noen av oss egentlig tenkte noe særlig over at jeg var annerledes enn de andre. Etter hvert som jeg ble eldre ble ting litt vanskeligere. Da jeg nådde ungdomsårene ble jeg mer bevisst på at jeg skilte meg ut. Jeg ble også veldig sjenert etter hvert. Når jeg ser tilbake på det tror jeg grunnen er at jeg ville prøve å skille meg ut minst mulig. Da var ofte det enkleste å ti stille så folk la minst mulig merke til meg.

Det verste var ikke det at jeg ikke kunne gå, men at jeg skilte meg så ut

Det verste var ikke det at jeg ikke kunne gå, men at jeg skilte meg så ut. På den måten har situasjonen min holdt meg tilbake i mange sosiale sammenhenger. Bare det å hilse på noen kan være litt vanskelig. Jeg har litt rare hender og klarer ikke løfte frem armen for å hilse. Ofte blir de jeg hilser på litt forvirret og vet ikke helt hva de skal gjøre. Derfor har jeg ofte unngått å ta kontakt med nye mennesker. På den måten har jeg kanskje litt andre typer bekymringer enn andre.

Jeg har det ganske bra nå, og jeg har akseptert at jeg er som jeg er. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til for å forandre på kroppen min. Nå gjelder det å leve livet med de begrensninger og muligheter jeg har. Jeg også fått mange gode venner gjennom livet som jeg er glad i. Det forandrer likevel ikke på det faktum at jeg fortsatt har en rullestol å drasse på. Når jeg for eksempel skal på shopping er det alltid kjipt når det er trapper inn til halvparten av butikkene. Noe annet som er irriterende er brostein (jeg anbefaler ingen rullestolbrukere å kjøre på Akershus Festning!) Det kan riste noe fryktelig. Selv om slike ting kan være irriterende er det noe jeg har måttet lære meg å leve med.

Jeg tror at når jeg møter Gud face to face vil Han gi meg en skikkelig god forklaring

Jeg er sikker på at Gud har all makt og at Han derfor også har makt til å helbrede meg. Hvorfor gjør Han det ikke da? Og hvorfor skapte Han meg slik i første omgang? Et lignende spørsmål ble stilt av Jesu disipler en gang de møtte på en blind mann. De tenkte at det var fordi hans foreldre eller han selv hadde syndet. Jesus svarte at det var ikke derfor, men fordi at; ”Nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham”. (Joh. 9, 3)
Kanskje vil Gud bruke meg til å åpenbare sine gjerninger. Ikke nødvendigvis ved å helbrede meg, men jeg tror at Gud har en mening med at han skapte meg slik jeg er. Det er kanskje nødvendig at jeg er som jeg er for å kunne utføre de gjerninger Han har planlagt for meg. Dette vil jeg nok ikke få svar på i dette livet, men jeg tror at når jeg møter Gud face to face vil Han gi meg en skikkelig god forklaring! I tillegg vil Han gi meg en ny kropp som ikke er begrenset av verken stive ledd eller svake muskler.

Foto: Privat

Tema for iTro i oktober er kropp.

– Jeg heter Anne Torunn Sirevåg, er 22 år gammel og kommer fra Sirevåg i Rogaland. For tiden bor jeg i Bergen og studerer juss. Jeg er født med en litt uvanlig sykdom som heter Arthrogryposis multiplex congenita (AMC). Kort fortalt er AMC en medfødt diagnose som gir stive ledd og svakere muskler enn hos folk flest. For min del gjør denne sykdommen at jeg må sitte i rullestol. Jeg må også ha hjelp til det meste av praktiske gjøremål. For eksempel må jeg ha hjelp til å spise. Det høres kanskje ut som et trist liv, men jeg har det veldig bra! Slik har det ikke alltid vært.

Siste fra hver kategori