Jenta som ikke vil bli voksen

– Eg e Jeanette, fra Sotra – ikkje Bergen, e 23 år og akkurat ferdig utdannet allmennlærer, slik forklarer Jeanette Tøkje hvem hun er. Og det gjør hun til stadighet, som møteleder i Salem, på Sommertreff, Frontline og på UL er det alltid noen som trenger å vite hvem hun er.
Hvis du ser gjennom Jeanettes bilder på Facebook får du kanskje et realistisk bilde av hva slags jente vi snakker om. Såpebobler, fargerike bukser, grimaser og tullebilder. Jeanette er jenta som ikke vil bli voksen, derfor blir ho barneskolelærer, så ho kan leke seg gjennom livet.
– Når jeg tenker på meg sjøl, tenker jeg at jeg ikke alltid er så veldig seriøs. Jeg kan være det hvis jeg vil, men aller best liker jeg å bare være Jeanette. Jeg har en kamerat som kaller meg den største lille ungen som finnes, sier Jeanette og ler høyt.
Jeanette er høy , blond og påstår at hun har hukommelse som en gullfisk. Latteren sitter løst, og som møteleder hun er trygg og varm på scenen. Jeanette ser ut til å stortrives foran mennesker, men slik er det ikke alltid.
– Jeg får helt prestasjonsangst når jeg skal stå foran folk og snakke, blir livredd. Å stå foran klassen for å ha et kort foredrag gir meg helt panikk, men når jeg skal stå foran 500 mennesker i Salem og lede møte blir jeg helt rolig. Det er rart at det er så forskjellig, og sånn jeg merker at Gud bruker meg.
«De ekskluderte meg ikke fordi jeg var kristen, og de ville ha meg med i gjengen»
Jeanette ble kristen på UL i Kongeparken for seks år siden, etter et år med spørsmål om hva det var de kristne venninnene hadde som hun manglet.
– Jeg begynte på den kristne skolen Danielsen VGS i Bergen fordi to av venninnene mine fra Sotra ville gå på skole i byen. Der fikk jeg kristne venninner, og de spurte meg alltid om jeg ville være med på møter. Jeg sa nei helt fram til jul, for jeg visste så lite om hvordan ting var, og hadde mange forvrengte bilder av hvordan de kristne var.
Synet på hvordan de kristne var endret seg sakte, men sikkert gjennom at venninnene fortsatte å være sammen med Jeanette.
– De ekskluderte meg ikke fordi jeg var kristen, og de ville ha meg med i gjengen. Jeg ble ikke bare spurt om å være med på møter, men også i bursdager og når andre ting skjedde. De tok seg av meg, og det var uvant å møte venninner som ikke sviktet. Jeg var vant til jentemiljøet fra ungdomsskolen hvor vi trykket hverandre ned, mer enn vi løftet hverandre opp.
De nye venninnene aksepterte Jeanette, men nølte heller ikke med å si i fra om at de ikke likte baksnakking og sladring.
– Jeg husker jeg fikk litt kjeft av dem av og til, og de satte meg litt på plass, men det var trygt at de var så tydelige, forteller Jeanette med et smil. Og da sommeren kom hadde hun blitt vant til å gå på møter, og snakket mye om det hun lurte på med venninnene sine. Hun hadde til og med begynt å lese litt i Bibelen, men kristen – det var hun ikke.

Jeg reiste på UL for å sjekke en gutt, men møtte Jesus i stedet

Fjasejenta Jeanette er den som alltid er med på en spøk, og hun tar ikke seg selv så høytidelig. Kanskje er det derfor hun ikke nøler med å fortelle til hele verden at hun reiste på sitt første UL på grunn av en gutt.
– Jeg ble lokket med at en kjekk gutt jeg kjente skulle dit, rett og slett. Venninnene mine brukte mitt svake punkt, så jeg reiste på UL for å sjekke en gutt, men møtte Jesus i stedet, forteller en fnisende Jeanette.
– Tanken på å skulle være med på en hel uke med bare møter var demotiverende, men så kom jeg dit og det var utrolig kjekt. Det var lovsang for full guffe, hæla i taket og helt fantastisk. Jeg hadde aldri vært med på noe sånn. Det var så bra å være med en haug med ungdommer som var kristne, og jeg hadde det så kjekt sammen med dem.
Midt i uka på UL, mens hele salen synger lovsangen «Ingen er som Jesus» har Jeanette kommet til en viktig avgjørelse.
– Jeg tenkte, OK nå er jeg klar Jesus, nå kan du få meg. Det er alt jeg husker. Fram til da hadde jeg prøvd å overbevise venninnene mine om at jeg var kristen, men jeg var ikke det før den kvelden på UL. Jeg hadde vært klar over at det bare var å ta i mot, samtidg var det ikke så enkelt. Jeg var så fast bestemt på at Jesus ikke var noe for meg, fordi jeg var så redd for å skille meg ut, spesielt hjemme på Sotra. Men det siste halvåret som jeg hadde fått være med venninnene mine på møter og fått svar på spørsmålene mine hadde betydd mye, og på UL var jeg klar for å ta det siste skrittet. Jeg tror ikke jeg sa det til noen før vi var hjemme igjen..

Etter at jeg ble en kristen er jeg ikke redd lenger

Jeanette tror ikke hun ble drastisk forandret med en gang hun sa ja til Jesus, men nå merker hun at hun har utviklet seg mye i tiden etterpå.
– Man tenker kanskje at man må gi opp så sinnsykt mye for å bli en kristen, men du tar bare i mot Jesus, også skjer den forandringen med deg. Jeg merker for eksempel på at jeg tør å være møteleder at ting har forandret seg. Det er så godt å vite at uansett hva som skjer, hva jeg har gjort eller hvor dum jeg føler meg, så er det alltid en der som kan høre på meg. De dagene jeg har det skikkelig drit kan jeg sette meg ned i en stol og bare si, Jesus kan du hjelpe meg nå? Jeg var en typisk tenåring, redd for å skille meg ut og redd for døden. Etter at jeg ble en kristen er jeg ikke redd lenger. Tanken på at vi skal leve evig får det jo til å gå rundt for meg noen ganger, men frykten og redselen for hva som skjer er borte.

Foto: Espen Fretheim Johannessen