For det første:

Hele 51% av Bibelens innhold består av fortellinger. En fortelling har en framdrift og en rød tråd. Vi kan ikke klippe ut enkeltord eller enkeltsetninger og sette dem inn i en helt annen sammenheng. Hver setning er Guds Ord, men sammenhengen avgjør hvordan dette gudsordet skal forstås.

For det andre:

Bibelen og dens fortellinger skildrer det vi kaller en frelseshistorie. Frelseshistorien er begrepet vi bruker om den perioden da Gud planla, forberedte, åpenbarte og gjennomførte sin frelsesplan gjennom Jesus.

Hver setning er Guds Ord, men sammenhengen avgjør hvordan dette gudsordet skal forstås.

De to viktigste fasene i denne frelseshistorien er knyttet til GT og NT. Dette må få betydning for bibellesningen. Et eksempel: I 2 Mos 12 ba Gud Israel stryke blod av påskelammet på dørkarmene.

Både bakgrunnen for – og virkningen av – denne handlingen forklares som en ordning for dem, der og da. Vi blir ikke her bedt om å gjøre det samme. Det de gjorde den gangen, pekte framover mot Jesus som vårt «påskelam» (1 Kor 5,7).

Moselovens forskrifter om seremonier og jus gjelder altså ikke oss etter sin ordlyd (Heb 10,1). De tilhørte den ‘gamle tidsepoken’, med ordninger som gjaldt inntil Jesus kom.

For det tredje:

Fra skapelsen av hadde Gud klare prinsipper for kristen etikk. Men ikke alt ble åpenbart straks. Gud grep f.eks. ikke alltid inn imot flergifte. Først med Jesus får vi en fyldig forståelse av det sjette budet (ekteskapsbudet) – som et vern om skaperordningen, det livsvarige forholdet mellom én mann og én kvinne.

Flergifte er i strid med Guds vilje, og ingen kristen skal ta seg to ektefeller og begrunne det med GT – slik noen har gjort (f.eks. at Jakob var gift både med Rakel og Lea, 1 Mos 29).

Men ikke gjør dette for komplisert! Fortellinger fra GT om mennesker som levde i pakt med Guds bud og fortellinger om folk som levde i trass mot Guds bud, gir oss sterke forbilder og advarsler.

For det fjerde:

Mange tolker rent ytre forhold i GT som ‘bilde på’ noe åndelig. Dette kaller vi allegorisering. Hvis ikke NT støtter opp om slike tolkninger, kan de vanskelig forsvares. En slik bruk av tekster blir lett styrt av egne kjepphester eller av ens egen fantasi.

Et eksempel: I Høysangen 2,14 leser vi at han som kalles brudgommen, er som en due i noen fjellkløfter. En av kirkefedrene tolket disse fjellkløftene som et bilde på Kristi sår. (Og i Kristi sår finner vi frelse.) Flere forkynte fra da av det samme.

Men med denne tolkningsmåten kan en begrunne alle slags religiøse tanker en måtte ha.

En slik bruk av tekster blir lett styrt av egne kjepphester eller av ens egen fantasi.

For det femte:

Vi opplever ofte at tekster taler direkte inn i vår situasjon. Vi leser om Guds handlinger i Bibelen og merker at vi får personlig trøst eller formaning av det vi leser. Hvorfor? Fordi den Gud som talte til dem den gangen, også er min Gud!

Dette er å tolke etter analogiprinsippet. En anvender noe fra den gangen om et tilsvarende forhold i dag. Gud sa en gang til Israel i deres krise: «Frykt ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min» (Jes 43,1)!

Når vi roper til Gud i en tilsvarende nød, kan vi vite at er Gud har det samme hjertelaget nå som da. Han tar seg av oss. Guds Ånd bruker nettopp trøsten til Israel som trøst til oss.

Slik kan Gud også bruke alvorlige domsord til Israel eller til enkeltpersoner i Bibelen. Ordene treffer oss.

Dette er også årsaken til at Salmenes bok er god å bruke som bønnebok.

Når vi roper til Gud i en tilsvarende nød, kan vi vite at er Gud har det samme hjertelaget nå som da.

For det sjette:

Mange enkeltvers er tydelige både i innhold og adressat. Disse kan faktisk løsrives og likevel brukes rett. (Jf. Joh 3,16 og Fil 4,6–7!) Så vær frimodig! Gud vil tale til deg gjennom mange klare enkeltvers!

Men når det gjelder å få lys over læren, kan noen enkeltvers dreies hit og dit. En hovedregel er å lese vanskelige tekster i lys av klare tekstene.

For det sjuende:

Den som stadig hører og leser Guds ord, får gjennom dette hjelp til å hente fram enkeltvers uten å misbruke dem. Ånden som var virksom da Skriftene ble til, hjelper oss å bruke tekstene så de veileder oss og styrker oss i troen.

Godt mot!