Det mest kjente verset i Bibelen, gjerne kalt «Den lille bibel», er dette:

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3,16)

I en ny revidering av 2011-oversettelsen av Bibelen ble det foreslått å endre gå fortapt til gå til grunne.

Denne endringen endte opp med å bli skrotet, og nå skal det heller stå gå tapt. Men nok om akkurat det.

[…] ikke alle har en klar oppfatning rundt det kristne synet på himmelen

Tanken jeg fikk når jeg hørte om dette, var:

Hvem er egentlig denne Grunne? Og hvorfor får ikke troende besøke ham?

Les også: Er denne saken for Gjeves?

Fór ned til dødsriket

Det som øyeblikkelig er klokkeklart, er at det på ingen måte er hyggelig å gå til Grunne.

Når man først har gått dit, virker det heller ikke som det er lov å gå tilbake. Det er endelig. Likevel er det en som har klart det, og det bekjenner vi når vi sier ut Den apostoliske trosbekjennelsen:

Jesus «fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag»

Og nettopp dette var det en som foreslo, før Jesus gjorde det. Kaifas, som var jødenes øversteprest, talte profetisk uten å være klar over det selv.

Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne. (Johannes 11,50)

Dermed gikk Jesus til Grunne, slik at alle som tror på ham (altså på Jesus, ikke Grunne), slipper. Han ble vår stedfortreder – han gjorde det i vårt sted.

Hvem må fortsatt gå til Grunne?

Grunne er fortapt og har ikke noe fellesskap med Gud – ja, han er selve personifiseringen av fortapelse.

Mennesker som ikke vil ha fellesskap med Gud, får Grunne i erstatning. Og han er ikke mye til erstatning.

Jeg tror nemlig alle mennesker har et tomrom i seg

Tanken om fortapelse og død kan være skummel og ubehagelig. Tanken om Grunne er nok bare mest absurd.

To utganger

Når man prater om livets to utganger, legges det gjerne som premiss at alle vil til himmelen, og ingen til helvete. Utfordringen i denne samtalen er at ikke alle har en klar oppfatning rundt det kristne synet på himmelen – et evig liv i fellesskap med Gud. Og heller ikke det kristne synet på helvete, for den saks skyld.

Dersom man ikke vil ha noe med Gud å gjøre, er himmelen et levende mareritt. Det framstår i alle fall slik for dem nå.

Tomrom

Jeg tror nemlig alle mennesker har et tomrom i seg, som vi forsøker å fylle. Noen følger sine begjær og søker penger og kortvarig glede her og nå. Andre erkjenner at det bare er Gud som kan fylle dette tomrommet; alt annet kommer til kort.

For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid. (1. Johannes 2,17)

Det er utfordrende å legge alt det fristende denne verden tilbyr til side, og leve slik Gud ønsker at vi skal leve. Vi faller, og han reiser oss opp igjen.

Den prisen vi betaler er likevel ingenting mot den Jesus betalte på korset – og den er heller ingenting mot det håpet vi har i vente.

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. (2. Korinter 4,16-17)