For å gni det inn med en gang: Jeg er gift, lykkelig til og med. Selv om det er mye å være takknemlig for som gift, er det å slippe å date inne på topp 5-lista.

At noen kristne i det hele tatt blir gift er i seg selv et tegn på at Gud eksisterer. For når trendekspertene snakker om at ungdom i dag lever i en prestasjonskultur uten sammenligning, må jeg si meg uenig. De har i så fall aldri opplevd å date i kristen-Norge. Her er utfordringene vi må stå i:

NEXT STOP: EKTESKAPSINNGÅELSE

På første date tar man gjerne en kopp kaffe sammen for å bli kjent. Samtidig tør man ikke å drikke opp koppen helt, i frykten for at i bunnen av koppen ligger det en giftering. Presset på å prestere blir ganske enormt når to forholdsvis ukjente skal ta fremtidens avgjørelser nå. For en god kjæreste er en god venn.

Fokuset skulle få være på om man trives med personen, og ikke om appen «How will the baby look like» kommer med et OK resultat. Misforstå meg rett, det er fint at vi tenker at ekteskapet er endemålet. Men man kunne med fordel vente med funderingen på om det er ens fremtidige ektefelle som sitter på andre siden til kaffekopp nummer ti.

Eller tohundre.

HEIAGJENGEN

På date i kristen-Norge må man ikke kun forholde seg til personen man dater, men også personens venner. For man vet at når daten kommer hjem, er det en overbegeistra flokk som ønsker alle detaljer. Optimalt ville de fått montert live stream med flerkameraproduksjon av daten (Personlig har jeg opplevd å
være på date som inkluderte en fotograf. Anbefales ikke).

Spesielt er dette et problem siden kristen-Norge er så lite og menighetene enda mindre. Man skal slippe å tenke at om man datet én person i menigheten eller i vennegjengen, så bør man egentlig skifte menighet og hele sitt sosiale nettverk for å finne kjærligheten. Vi kunne gjort hverandre en stor tjeneste med å bry oss litt mindre om hverandres dating-liv. Bare ønsk hverandre lykke til og et klapp på skulderen – uten å i samme øyeblikk montere en skjult mikrofon og GPS-sender.

Bare ønsk hverandre lykke til og et klapp på skulderen – uten å i samme øyeblikk montere en skjult mikrofon og GPS-sender.

KORT «BEST FØR»-DATO

Jeg er takknemlig for at jeg bor på Østlandet, for her er det ikke verst. Men i visse miljøer er det en alder å bikke som singel, som er fryktet mer enn noe annen: 25. Man er da ikke lenger «singel», men «enslig». Opplevelsen er at toget er kjørt, og at man kan like greit flytte inn i enebolig med 40 katter først som sist. Dette fører jo til at presset på datene blir enda større, for man har så himla dårlig tid. Når man må svare for ti års planer, antall barn eller om man er for eller imot fødsel i eget hjem på første date (true story), har vi for dårlig tid.

SYNET PÅ SINGELLIVET

Ja, for er du 25 år eller eldre og singel, er ikke familien de eneste som klør seg i hodet. Da havner du i «Skjønner ikke hva som er galt med den personen, og hvorfor vedkommende er singel» gruppen. For tydeligvis er det å være singel en forbannelse, en ulidelig tilstand som man må komme seg unna, eller at det viser noen skjulte karakterbrister. Her kaster vi 2000 år med single troshelter og forbilder ut vinduet, og forstår ikke at det finnes et fullverdig og godt liv i et liv som singel (Mor Teresa, John Stott og Paulus for å nevne noen).

Paulus betegner singellivet som en gave (1 Kor 7,7). Da mener han ikke en gave lik julegaven under juletreet du ikke har lyst på (jeg har nok sølvteskjeer nå, farmor), men en god gave. På tide vi ser på det på samme måte? Så fra min komfortable gifte situasjon, har jeg disse tre beskjedene til alle mine kristne venner som vil date:

1) Jeg er glad jeg ikke er deg.

2) Lykke til. Du vil trenge det.

3) Det ordner seg.