Markus 5, 35-43

Mens han ennå talte, kom det noen fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død. Hvorfor bryr du Mesteren lenger? Men Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro!

Han lot ingen følge med seg uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror. De kommer så til synagogeforstanderens hus. Der ser han et stort oppstyr, folk som storgråter og jamrer høyt. Idet han kommer inn, sier han til dem: Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død, hun sover. Men de bare lo av ham.

Han driver alle ut, tar med seg barnets far og mor og dem som er med ham, og går inn der barnet er. Så tar han barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi! Det betyr: Pike, jeg sier deg: Stå opp! Straks sto piken opp og gikk omkring, for hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og sa at hun måtte få noe å spise. 

Jesus viser sin identitet

Evangeliet etter Markus er spennende. Det er det korteste av de fire vi har i Bibelen og på mange måter også enklest å lese på grunn av alle fortellingene. Det er interessant å vite at i kapittel åtte, midt i evangeliet (evangeliet har bare 16 kapitler), viser Jesus sin identitet som messias på en tydeligere måte.

Første halvdel inneholder en rekke fantastiske helbredelser, demonutdrivelser og godhet Jesus viser mennesker han møter. Vi blir liksom kjent med ham gjennom det han gjør. Deretter får han en litt tydeligere «merkelapp». Han sier hvem han er og hva han er kommet for. Men i vår fortelling har altså ikke det skjedd enda.

Ingenting er tilfeldig med Gud. Han har sin timing og vet best.

Hvorfor ville ikke Jesus at alle skulle få vite det fantastiske som skjedde med jenta – at hun hadde fått livet igjen? Ville ikke mange kunne tro på ham gjennom det? Vi får ikke vite det helt tydelig, men det var ikke tilfeldig at det skjedde slik. Ingenting er tilfeldig med Gud. Han har sin timing og vet best.

Men akkurat det var det nok en far, familie og nære venner som ikke var så overbevist om. Jentas far, Jairus, hadde oppsøkt Jesus fordi han hadde hørt at han kunne helbrede. Masse andre folk var der også, men Jesus ble med Jairus.

Jesus prioriterte ikke feil

På veien stanset han imidlertid for en kvinne som i de siste tolv årene hadde slitt med sykdom. Jesus tok tid til henne. Hun ble helbredet og historien er i seg selv fantastisk. Men hva tenkte Jairus? Og hva tenkte han når beskjeden kom, mens de nå ble hindret på veien, om at datteren i mellomtiden hadde dødd?

Hva tenker du når du har bedt lenge til Jesus om utfordrende ting i livet og det liksom ikke blir noen endring?

Jesus hadde ikke mistet kontrollen. Han prioriterte ikke feil og han hadde ikke glemt den fortvilte Jairus og resten av familien. Han gjør aldri det. «Frykt ikke, bare tro!» sier Jesus til ham.

Det sier han til oss også.

I denne fortellingen ble jenta vekket opp igjen fra de døde. Det endte godt. Når du forteller Jesus om det som er vanskelig i livet er det ikke gitt at han svarer slik du skulle ønske på direkten, slik Jairus fikk oppleve her. Men han har hørt deg, det gjør Jesus alltid. Vi skal være glade for at han likevel gir oss svar som han selv mener er best for oss. Det gjør han. Om det er aldri så fortvilende akkurat i situasjonen.

Et tegn på hva som kommer

Vi lærer i alle fall to ting av det Jesus gjør.

For det første er Jesu timing annerledes enn vår. Han har alltids et større perspektiv og mister ikke kontrollen. Han hadde tid til å hjelpe kvinnen, selv om det medførte at datteren til Jairus da døde i mellomtiden.

For det andre er det et tegn til oss i teksten: selv døden kan ikke stoppe Jesus. Alle historier om helbredelse i Bibelen, og de om når Jesus vekket opp døde, er som blinkende neonskilt: en dag skal en evig helbredelse og oppvekking skje. Jesus vant en evig seier over døden på korset og en dag skal hver den som har sin tilflukt hos Ham, altså som tror på Ham, få oppleve det.