UP Tilbake
Forventninger til Gud

Forventninger til Gud

– Sofalivet fristet mer enn møte.

Kommentar

I kommentarspalten gir forskjellige iTro-skribenter deg sine tanker om opplevelser, nyheter, ting de tenker på, eller aktuelle ting som skjer rundt oss.
Denne ganger er det Kari E. Solberg som skriver om hvilke forventninger vi har eller ikke har til Gud. Et nytt år har begynt, hva slags forventninger har vi til hva Gud kan gjøre?

Jeg satt på et møte en stund tilbake. Helt ærlig: Hadde ikke noe særlig lyst til å være der.Det kjentes som et ork å sette seg på bussen ned til byen, og så være på møte. Sofalivet fristet mer, heller vie lørdagskvelden til en tv-serie. Den berømte dørstokkmila var høyere enn noengang.

Jeg.ville.ikke.på.møte.

Jeg syntes det var kjedelig å synge lovsanger, lese Bibelen og be

Jeg lurte på  hva folk gikk på. Hvis du skjønner? Noen er bare så engasjerte, bloblende, sprudlende og gira på Jesus. Men jeg var helt tom. Jeg syntes det var kjedelig å synge lovsanger, lese Bibelen og be.

Så satt jeg der, midt mellom løftede hender og ljomende lovsang, med en overveldende følelse av kjedsomhet. Faktisk, jeg kjenner at det sitter langt inne bare det å skrive det ned på et ark nå. Hva skjedde? Når skjedde det? Et sted mellom under, mirakler, store løfter, pakter og uforklarlige hendelser og meg på møtet, har det skjedd noe rart. For jeg tror på en Gud som er alt annet enn kjedelig, forutsigbar på den seige og kjipe måten. Den Gud som jeg kjenner, Han er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten, Han er den som holder liv i alt, Han er den som… Jeg kan fortsette i tre uker til. Minst. Hva skjedde?

«Har dere forventninger? Kom du inn denne døren og tenkte at ting kan skje i kveld?» Taleren begynte andakten med å si disse ordene. Gjennkjennelsesfaktoren var totalfraværende. Null forventninger hadde bygget seg opp, ingen tanke om at Gud hadde noe han ville si til meg. Møter ble for meg bare en ting jeg gjorde, fulgte med på, deltok på. Velkomst, sang, bønn, sang, tale, kollekt, informasjon og velsignelse. Det gikk på autopilot, og jeg kunne sette meg omtrent i en slumre-modus hvor jeg liksom våknet halvannen time senere, og kunne vært klar til det sosiale. Forventninger til Gud? Neeh.

Er det rart at ting blir kjedelige?!

Men jeg kan også sitte på en sitring av forventning – mer som i en spørrende tone til Gud: Hva har du for meg i dag?

Noen ganger tenker  jeg at vi mister store poenger, hendelser og spenninger i hverdagen, rett og slett ved at vi velger bort forventningene til Gud.

Jeg kan forvente at ting skal skje, nærmest ved at jeg krever at ting skal bli gjort (sånn som mødre som forventer at man alltid sykler med hjelm) Men jeg kan også sitte på en sitring av forventning – mer som i en spørrende tone til Gud: Hva har du for meg i dag?

Josef og Maria.Abraham.Disiplene.

Helt vanlige folk (mer eller mindre) som tok Gud på alvor. Som fulgte Han, og som hadde forventninger om at ting kunne skje. Selvsagt, de tok seg pauser og slappa av (til og med Jesus hadde behov for å være litt aleine av og til) men hva hadde skjedd om de meldte seg ut av ting fordi de ikke åpnet opp for tingene Jesus ville vise dem? Jeg tror det kunne blitt et ålreit, passe streit og kjedelig liv. I stedefor ble det på mange måter et liv proppfullt av hverdagslige hendelser og gjøremål, men også med en forventning til Gud.

Det er klart at det ikke blir kjedelig.

Siste fra hver kategori