Mirjam er verdensmester, leder lovsang og føler seg som en elendig kristen

Kanskje er du som jeg og har irritert deg over hvordan (nesten) alle prester og pastorer i bøker, serier og filmer er hykleriske og maktsyke?

Eller at menighetene som får plass på TV-skjermen stort sett er rare og ekstreme kristne sekter? Det er ikke noe gøy å måtte forsvare at man er kristen fordi halve klassen har sett «Greenleaf» eller andre serier som handler om kristne miljøer du ikke kjenner igjen.

Gjenkjennelig og realistisk

Jeg håpet på noe bedre da jeg gikk på førvisning av den mye omtalte norske filmen «Disco». Josefine Frida besøkte i fjor NLMs forsamling, Misjonssalen i Oslo. Regissør Jorunn Myklebust Syversen har sett mye forkynnelse på internett, intervjuet avhoppere fra menigheter og besøkt forskjellige kristne miljøer.

Det er merkbart i filmen. Det er ikke ofte vi får se en moderne norsk bymenighet som filmen viser. Det er uvanlig mye forkynnelse og lovsang. Budskapet om tro og tvil kunne vært forkynt i mange menigheter. Talerne som skifter raskt mellom humor og alvor er velkjent i moderne kristen forkynnelse. Det hele er ganske gjenkjennelig og realistisk, men det er tydelig at Misjonssalen Oslo ikke har vært modell for filmens fiktive menighet.

En sterk historie

Midt i menigheten og filmen finner vi hovedpersonen Mirjam, som er stedatter til menighetens pastor Per. Hun er verdensmester i freestyle discodans og menighetens store stolthet. Mirjam er både søndagsskolelærer, forsanger og driver med gateevangelisering. Den karismatiske stefaren er ydmyk og sympatisk i kirken, men hard og dømmende hjemme.

Mirjam tviler på seg selv og troen sin og føler hun aldri er god nok. Dessuten mistenker hun den biologiske faren sin for å ha forgrepet seg på henne, og moren vil ikke snakke om det. Onkelen hennes er TV-pastor som driver ut demoner av homofile gutter.

Det er viktig at kristen tro handler om nåde og ikke hvordan den skal og bør gjøre at vi lykkes i livet.

Det er en sterk historie om en ung kvinne som blir drevet mot sammenbrudd av egne og omgivelsenes forventninger. For henne legger troen bare stein på byrden. Stefaren gir henne dårlig samvittighet for TV-titting og klesstil. Når hun har problemer sier folk rundt henne at det er fordi hun ikke tror nok. Hun forklarer til psykologen: – Jeg tenker at jeg blir straffet fordi jeg ikke lever bra nok.

Har vi noe å lære?

Hvordan skal vi kristne forholde oss til filmen? Det er fremdeles litt irriterende at vi igjen treffer de typiske kristne maktpersonene som i så mange andre filmer. Dessuten føles det som Mirjams tro får litt vel stor «skyld» i problemene hennes når de virker veldig sammensatt. Likevel bør den gi oss noe å tenke på.

Teologien i Mirjams kristne miljø er ikke så ulikt det man finner i en del moderne frimenigheter. Du skal bli «den beste versjonen av deg selv», og troen skal få deg dit. Det er ikke så ulikt budskapet i mange selvhjelp-bøker. Det tror jeg kan være veldig skadelig når så mange sliter med dårlig selvbilde og press på seg selv og utenfra.

Det er viktig at kristen tro handler om nåde og ikke hvordan den skal og bør gjøre at vi lykkes i livet. Det gjelder alle kristne miljøer – uavhengig av teologi.

Vår oppgave

Så får vi heller leve med også denne filmen kan føre til kritiske spørsmål om kristen tro. Det er derimot verre hvis den bidrar til å skremme folk fra å oppsøke kristne fellesskap. Men da blir det vår oppgave å vise at det finnes andre typer kristne fellesskap enn de vi får «besøke» i denne filmen.