Hvem er jeg? Det spørsmålet må jeg stille meg, og svaret jeg lander på er så avgjørende for livet mitt.

Er jeg de brutte relasjonene? Er jeg tankene jeg ikke burde tenke? Er jeg alt det jeg ikke rekker eller orker å gjøre, som jeg så gjerne skulle gjort?

Eller er jeg alt det jeg ubevisst tenker er svaret på spørsmålet: Jeg er ikke like flink på ski som han. Jeg er ikke så pen som ho. Jeg er ikke viktig, for jeg står ikke på scenen i kristne sammenhenger. Jeg er mindre verdt fordi jeg ikke  reiser så mye. Jeg ville vært bedre hvis jeg hadde mer penger til dyre klær.  Jeg er ikke verdt noe for jeg får ikke være sammen med de rette folkene.

Eller det er motsatt: Jeg er bedre enn ho i alle fall. Jeg er flinkere enn han. Jeg kler meg bedre, jeg synger finere og så videre. Vi fyller livet vårt med løgner om oss selv, og vi leter etter verdien vår på feil sted.

«For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
Knoklene mine var ikke skjult for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.
Dine øyne så meg da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp i din bok,
de fikk form før én av dem var kommet.»
(Salme 139,13-16)

Hva om vi mister alt

Svaret på spørsmålet handler også om så mye mer enn navnet vårt, familien, alderen, yrket, tjenesten og hobbyene. Hvis alt vi gjør og presterer blir tatt fra oss, hvis vi blir satt ut av sykdom og lenket til en seng, eller mister alt vi eier – da står fortsatt spørsmålet er og må besvares. Hvem er jeg da? Når jeg ikke kan svare med prestasjoner og handlinger, utseende eller eiendeler?

Vi må våge å jobbe med det spørsmålet, og vi kan stole på at Gud vil lede oss frem til et godt svar, et svar vi kan leve med og bygge livet vårt på.

Den grunnleggende, frigjørende sannheten om deg og meg, er at vi er skapt av Gud. Han har elska oss i en evighet og kommer til å fortsette med det. Vi er kronen på skaperverket og vi er uendelig verdifulle. Det er for store ord for oss å svelge, men det er det første og viktigste Gud vil fylle oss med.

Uansett hva slags sorger vi bærer på i livet over egen utilstrekkelighet. Om det er ting vi skammer oss over og opplever at vi aldri kan trekke frem i lyset. Uansett, så er Guds første kall til oss at han elsker oss og vil at vi skal komme til han med alt som er livet vårt. Det er frihet og hvile i det.

Fullkommen hvile

Når vi har funnet denne hvilen – da må vi rope det videre! Vi er omringet av mennesker som jager etter å leve perfekte liv, som svarer på spørsmålet om hvem de er, med å vise til prestasjoner og status. De trenger å høre sannheten om seg selv – de er uendelig høyt elska av Gud, og til han kan du komme med alt det uperfekte, og finne fullkommen hvile.

Så utelukker ikke dette første svaret at vi er syndere som trenger Jesus. Og heldigvis kan vi i samme åndedrag som vi erkjenner dette, også løfte blikket frimodig og si: Takk Gud, for at du har ordna opp akkurat det.

Hent alt frem i lyset

I 1. Johannes 1,9 sier Gud at «dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig». Å bekjenne syndene våre, vil si at vi sier det samme som Gud gjør om syndene. Vi gir ham rett i at vi er syndere som trenger han, og løftet vi får i retur er at han er trofast og rettferdig. Det er en sannhet å bygge livet på.

Gud vil ikke at synden skal lamme oss. Det er løgntanker når du tenker at du ikke kan nærme deg Gud fordi du har den og den synden i livet ditt. Sannheten og friheten ligger i at Gud vil du skal hente alt frem i lyset, og gi det til han. Han tåler alle våre mørkeste hemmeligheter, og han vil hjelpe oss å rydde i tankene vi har om oss selv. Gud vil ikke at du skal være bundet av skam i livet – for han har gitt deg friheten i Jesus!

Denne andakten ble først publisert i Utsyn.