Joh 12,20-33

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.»
Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
 Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!»

Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.

Du kan også lytte til andakten her:

Jesus er en litt mystisk mann. Han bruker ofte metaforer og sterke ord og uttrykk for å fremme budskapet sitt. Kanskje det er nettopp det vi trenger for å våkne litt opp og få med oss det han sier.

Hvetekornet

Jesus forteller om sin død ved å omtale seg selv som et hvetekorn. For at et hvetekorn kan bære frukt, må det dø. Det er et naturprinsipp at liv kommer av død. Hvis hvetekornet ikke dør, blir det bare med det ene. Ingen frukt. Ingen vekst. Helt alene.

Det var ikke dette som var Guds plan. Gud skapte ikke oss for å være alene, men for å leve i fellesskap med oss. Jesus måtte derfor dø for at vi skulle få leve. Ett liv for hele menneskeheten.

Vi ser altså at naturprinsippet «liv kommer av død» også er et åndelig prinsipp i Guds rike. I de neste versene ser vi at dette prinsippet også gjelder Jesu etterfølgere, men på en litt annen måte.

Å elske sitt liv vs. å hate sitt liv

Jesus sier at de som elsker livet sitt skal miste det og de som hater livet sitt skal berge det og få evig liv. Dette er sterke ord. Hate. Elske. To motsetninger. Hva menes med det?

Det handler om hvem du tjener. De som elsker sitt liv er de som kun tjener seg selv. Å hate sitt liv innebærer å tjene Jesus Kristus og se lengre enn bare sitt jordiske liv.

Men så kan hat også bety «ta avstand fra».

Men er ikke det å ta litt hardt i å hate livet? Ordet «hat» er det motsatte av kjærlighet. Det er livsfornektende, drepende og strever etter å bringe ulykke. Et ord som ikke passer inn i Guds rike. Men så kan hat også bety «ta avstand fra». Kanskje det er her det ligger?

Det står en plass i Bibelen at selv Gud hater. Gud hater avgudsdyrkelse. Kanskje det er dette Gud mener vi skal hate? Å ta avstand fra avgudsdyrkelse. Som selvdyrking, dyrking av penger, utseende, karriere, makt og popularitet.

Det er ikke mennesker som skal settes for hat. Nei, det er avgudsdyrkelsen rundt oss og i oss. Vi er kalt til å tjene Jesus Kristus, ikke verden. Hvor setter vi vår verdi og hva dyrker vi?

Jesus som forbilde

Jesus tjente Gud med livet sitt. Selv om han var fylt av angst, valgte han å ha tillit til at Gud ville bruke ham til å bære frukt. Vi kan også være med å bære frukt og gi vekst rundt oss. Det skjer gjennom å følge Jesus og tjene ham.

Vi loves ikke et problemfritt liv, men vi er lovet en evighet med Gud. Den evigheten starter allerede i dag. Og den evigheten er god.