Dagens bibeltekst finner vi i Lukasevangeliet 17,7-10.

Dersom en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til tjeneren når han kommer hjem fra markene: ‘Kom nå og sett deg til bords?’  Nei, han vil si: ‘Lag til kveldsmaten, bind opp kjortelen og stå til tjeneste for meg mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat.’ Takker han vel tjeneren for at han gjorde det han var pålagt?
 På samme måte med dere: Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’»,

Du kan også lytte til andakten her:

Ikke en rosa blondeandakt

Helt ærlig. Jeg synes denne teksten er ubehagelig.

Målet til Jesus var nok ikke å si noe koselig og dullete heller. Derfor vil jeg ikke at dette skal være en sånn rosa andakt med blonder på.

For Jesus mener faktisk at vi skal si om oss selv at vi er unyttige tjenere.

Men Jesus mener noe mer i det han sier til disiplene her. Kanskje det kan gjøre at vi har lyst til å høre på Jesus – også når han sier ubehagelige ting.

9 av 10

Vi går videre til avsnittet som kommer rett etter det vi nettopp har lest. Der leser vi om at Jesus gikk langs Samaria. Jøder tålte ikke trynet på dem som bodde i Samaria.

Jesus møtte ti spedalske menn der. Folk tålte ikke trynet på spedalske heller. De var syke, urene og farlige. Likevel helbredet Jesus dem. Jøden Jesus helbredet ti spedalske ved Samaria.

Ni av de ti som ble helbredet gikk sin vei uten så mye som et «takk». De hadde nok med seg selv og gadd ikke bry seg om Jesus.

Har vi nok med oss selv, slik som de ni – de som gikk videre i livet uten å bry seg om han som hadde forandret livet deres?

Men den tiende var annerledes. Det står at han «lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham».

Denne mannen hadde innsett hvor utrolig heldig han var. Selv om han var både samaritaner og spedalsk, hadde han blitt møtt av en jøde som helbredet ham.

Hva gjør vi?

På samme måte er det med oss. Etter alt å dømme var vi for urene til at Jesus ville møte oss.

Men han gjorde det. Jesus møtte oss og helbredet oss.

Så hva gjør vi nå? Har vi nok med oss selv, slik som de ni – de som gikk videre i livet uten å bry seg om han som hadde forandret livet deres? Tenker vi at «nå skal jeg få alt jeg kan ut av livet» – som om vi var herrer som hadde rett på tjenere?

Eller gjør vi som han siste – han som takknemlig gikk ned på kne fremfor sin nye herre?

Takknemlige tjenere

Det kan være så lett å gjøre som de ni: Å se på seg selv som den viktigste, og tenke at livet får se til å tjene oss som herrer. Men vi bør heller se på oss selv som tjenere. Takknemlige tjenere som har – mot alle odds – fått livene sine forandret.

Takknemlige, unyttige tjenere.

Vil vi høre på Jesus når han sier noe som er litt ubehagelig? Vil vi ha han som vår Herre – han som møtte oss og gjorde seg selv til en tjener for oss?

«Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.»
Filipperbrevet 2,6-7a