Joh 16, 16-22

Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»  Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.»

Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.

Gud i pandemien

«Skal de ikke egentlig bli litt mer forbanna, de som tror på Gud?»

Dette sa Johan Golden på Nytt på nytt 17. april. Han undret seg over at det under pandemien strømmer folk til gudstjenestene på nett, men at det er så få som spør Gud «hvorfor har du stelt i stand dette maset her, da?».

Det kan nok diskuteres om vi kan klandre Gud for å ha «stelt i stand» denne krisen. Men Golden han kanskje et poeng når han synes det er rart at kristne ikke klager mer?

For klagen får ikke så mye plass hos mange av oss. På gudstjenestene liker vi best å synge om trøst og kjærlighet, og ikke be bønner der vi spør Gud «hvorfor?».

Mobilen er ikke langt unna når vi vil tenke på noe hyggeligere enn kriser. Kanskje deler vi et bibelvers om Guds kjærlighet. Når vi snakker med venner om Gud midt oppi krisen, tar det ikke lang til før vi føler vi må si «men Gud er jo …».

De fine bibelversene og «men Gud»-sitatene har mye sannhet i seg. Likevel får de kanskje vel mye plass, slik Golden kritiserer?

For hvis det eneste vi kristne gjør er å koste det vonde under teppet, mister vi mer enn bare det vonde.

For det første mister vi forståelsen for Jesu lidelse. For det andre mister vi trøsten i håpet Jesus gav oss da han led.

Vi mister forståelsen for Jesu lidelse

Jesus ble korsfestet. Han ble torturert og forlatt av Gud.

Å lese trøstende bibelvers for Jesus da han hang på korset ville være en fornærmelse. Jesus sang ingen takkesalme de siste timene av livet sitt.

Hvis vi innbiller oss at vi alltid kan distrahere oss bort fra lidelse, har vi ikke mulighet til å forstå noe av det Jesus opplevde på korset.

Og hvis vi ikke forstår Jesu lidelse, forstår vi da hvor utrolig det er, det Jesus sier i kapittel 16 i Johannesevangeliet?

Jesus visste hva som ventet ham. Det gav ham grunn til å svette seg til blods av angst. Likevel er det disiplene og de kristne sin kommende lidelse som opptar Jesus i teksten vi har lest.

Vi mister trøsten i håpet Jesus gav oss

Håpet og gleden Jesus forteller disiplene om i Johannes 16 henger sammen med sorgen og lidelsen de kommer til å oppleve.

Vi kristne har et håp om at det vonde skal bli forvandlet til glede når Jesus en dag kommer tilbake. Jesus sammenligner det med gleden en mamma kan kjenne på etter en smertefull fødsel.

Kontrasten mellom sorgen og gleden – lidelsen og håpet – er helt sentral. Hvordan skal vi se fram til denne forvandlingen hvis vi ganske bokstavelig sveiper lidelsen vår bort?

La oss klage og håpe

Golden synes vi skal klage mer. Jeg våger å si meg enig.

La oss klage til Gud på vegne av oss selv og alle mennesker for det vonde han lar oss oppleve, og for den vondskapen Jesus varslet.

La oss klage. Og la oss håpe enda mer.