Visste du at iTro.no har sitt eget kapittel i Bibelen? Eller, det er kanskje å trekke det litt langt. Men vi må vel kunne si at Hebreerne 11 er et kapittel vi liker godt. Der nevnes nemlig «i Tro» hele 17 ganger!

I det kapittelet leser vi om store troshelter som stolte på Gud, selv om de ikke selv fikk oppleve det som var lovet dem. 

Å lide for å gjøre det rette

Flere av trosheltene opplevde mye ekstraordinært; som å vinne over kongeriker, lukke gapet på løver og slukke voldsom ild.

Men mange av dem gikk også gjennom store utfordringer, krevende prøvelser og mye lidelse. I vers 25-26 står det om Moses:

«Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn å nyte synden en kort tid. Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.»

I vers 35-38 leser vi om lidelser andre troshelter gikk gjennom:

Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. 

Dette høres ikke like glamorøst ut, men for et vitnesbyrd! Tenk å gå gjennom så mye lidelse, og likevel beholde troen.

Steinet, pisket og i stor fare

I 2. Korinterbrev kapittel 11,23-27 kan vi også lese en detaljert liste over all den lidelsen som Paulus gikk gjennom:

Jeg har hatt større strev, vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange ganger vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær. Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden.

Likevel holdt Paulus ut; han fullførte løpet. Det er forbilledlig på så mange måter. Jeg ønsker også å stole på Gud, selv om livet blir krevende og jeg opplever lidelse.

Kristi lidelser er noe vi skal juble over

Peter bruker også store deler av sitt første brev til å oppmuntre forfulgte og lidende kristne:

Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet. Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere.
1. Peter 4,13-14

Som kristne skal vi faktisk glede oss over lidelsene vi opplever, fordi Guds Ånd er med oss. Peter herliggjør ikke lidelse i seg selv, men det at vi utholder lidelse når vi gjør det rette:

«Om dere holder ut å bli straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å prise dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne. Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor».
1. Peter 2,20-21

Jesu lidelse er et eksempel til etterfølgelse, det var til og med det vi ble kalt til! Å lide for Jesu navn er faktisk noe godt i Guds øyne – selv om det bryter med våre tanker er et godt liv.

De blir slått i hjel, men blir gjort levende

For noen uker siden kom jeg over en tekst som kalles «til Diognet», et brev som regnes blant «De apostoliske fedrene», litteratur fra tidlig kristen tid.

Spesielt kapittel 5 gjorde inntrykk på meg. Teksten handler om hva som skiller kristne fra andre mennesker. Jeg etterlater den her som en avslutning på artikkelen, til undring og inspirasjon.

De elsker alle og blir forfulgt av alle. Man kjenner dem ikke, og likevel fordømmer man dem. De blir slått i hjel, men blir gjort levende. De er fattige, men gjør mange rike. De mangler alt, men har overflod av alt. De blir vanæret, men i vanæren vinner de heder. De spottes, men får sin rett. De blir utskjelt, men velsigner. De blir ydmyket, men viser ærbødighet. Når de gjør godt, straffes de som forbrytere, og når de straffes, gleder de seg fordi de føres til livet. De bekjempes som fremmede av jødene, og forfølges av grekerne; men de som hater dem, kan ikke forklare årsaken til sitt hat.