UP Tilbake
Tror alle nordmenn egentlig på Gud?

Tror alle nordmenn egentlig på Gud?

Om vi skal tro på hva folk selv oppgir i en fersk spørreundersøkelse, er svaret at det aldri har vært færre som tror på Gud. Men om man dukker dypere, er ikke dette like åpenbart.

Leder

Denne lederen er skrevet av    Daniel Joachim Heggheim Kleiven.

Trenden har lenge vært tydelig. Mens verden som helhet er mer religiøs i dag enn noe tidligere tidspunkt i historien, stiger andelen av mennesker som oppgir å ikke tro på Gud i vårt hjørne av kloden.

En nylig undersøkelse viser at 48% i Norge oppgir å ikke tro på Gud. Bare 30% gjør det, ned fra 53% i 1985.

Så hva skal man tenke om dette? Burde vi ikke ha tiltro til at mennesker selv vet best hva de tror på?

Ingen selvfølge

Det er faktisk ingen selvfølge. Det er en heller moderne oppfinnelse å tenke at tro er noe som kan reduseres ned til en enkel setning du spiller av i hodet ditt, hvor du mentalt kan velge å svare «ja» eller «nei», som om du spilte et enkelt quiz-spill:

«Tror du at Canberra er hovedstaden i Australia? Tror du at H2O koker ved 100 grader Celsius? Og ja, forresten. Tror at du at Gud eksisterer?»

Om noen eksempelvis kaller seg «moralsk relativist», en som nekter for at godt og ondt virkelig finnes, men deretter går ut, fordømmer all rasisme, uavhengig av personlige preferanser og kultur, og ofrer seg for sin mørkhudede bror, veier livet tyngre enn den første trosbekjennelsen.

Om noen påstår at «tyngdekraft» ikke eksisterer, fordi de kan ha misforstått hva som menes med ordet «tyngdekraft», og likevel løper rundt med en forventning om at ting vil falle mot bakken når du slipper dem, vil vi påpeke misforståelsen.

For moderne mennesker, kan tro på Gud ligne mest på en hobby.

Et mer alvorlig spørsmål

Det er grunn til å tenke at noe lignende er tilfellet med «Gud». Jeg har hatt gleden av å snakke en del med agnostikere og ateister om livssynsspørsmål.

Jeg spør ofte om å beskrive den «Gud» de hevder å ikke tro på. I nesten alle tilfeller kan jeg til slutt samstemme: «Vet du hva? Det der tror ikke jeg på heller».

Og siden jeg har hatt gleden av å lese litt av de store tenkerne fra tusenvis av år med religions- og filosofihistorie, kan jeg gjerne trygt si at alle de ville svart det samme. Det til tross for at få temaer er diskutert mer enn Gud.

For moderne mennesker, kan tro på Gud ligne mest på en hobby. Men aldri i historien har det vært slik. Kan det være vi som har misforstått noe? Om du tror på Gud, er gjerne langt mer komplekst enn noe som kan reduseres ned til et enkelt gallup-spørsmål.

Mange vokser nok opp i dag uten å måtte tenke stort om Gud. Så lenge vi holder død og katastrofe på avstand, og selv når det skulle oppstå et ledig øyeblikk hvor en tanke om virkelighetens dypeste fundament kan true med sin ankomst, kan vi forvise også den ved å dra opp smarttelefonen eller binge enda en serie på Netflix.

Vi må bære verden på våre skuldre. Men det kan bli utfordrende, siden vi ikke er skaperne av den.

En som tenkte langt mer på dette, er den tyske 1800-talls filosofen, Friedrich Nietzsche. Han var skolert i klassisk filosofi, forsto godt hva han kritiserte, og kan med rette kalles den største ateisten i moderne tid.

Han hevdet «Guds død» var den største begivenheten i menneskehetens historie. Den snudde om på alt. Uten en størrelse utenfor oss selv å feste ankeret til, kan vi ikke lenger kalle noe for «opp», «ned», «bak» eller «frem».

Det er som om vi faller, skrev Nietzsche, gjennom et «uendelig ingenting». Hvordan skal vi da klare å leve videre etter Guds død, spør han. Jo, vi må være guder selv. Vi må bære verden på våre skuldre. Men det kan bli utfordrende, siden vi ikke er skaperne av den.

Alt må tenkes ut på nytt

Logikken bak er både enkel og vanskelig å forklare. Om Gud plutselig er kastet ut av vår virkelighetsforståelse, er mennesket neste i rekken. Vi er den mest avanserte skapningen vi kjenner til, så det er naturlig at vi tar autoriteten heretter.

Det får store konsekvenser, sier Nietzsche. For om du tar ut selve kjernen av hva all filosofihistorie har kretset rundt over flere tusen år, nemlig Gud, rakner alt annet. Du kan ikke ta noe for gitt.

Vi kan ikke lenger kalle noe for «godhet», for det eksisterer bare våre personlige preferanser, og ingen forfatter av naturen sikrer at preferansen om å elske din neste er bedre enn preferansen om å utnytte andre for egen vinning.

Godhet er tross alt ikke noe vi kan oppdage, med fornuft eller ei, men vi må «skape det», påsto Nietzsche. Vi kan ikke lenger uten videre snakke om «sannhet», for det er intet «Logos» som garanterer at virkeligheten forblir når vi ser en annen vei.

Vi kan ikke lenger feste vår lit til «kjærlighet», for kjærlighet er ingenting dypere og edlere enn et ord vi bruker om visse emosjoner, når noen gitte kjemikalier tilfeldigvis utløses i kroppene våre. Vi kan ikke lenger si at alle mennesker har «likeverd», for vi har ingen «iboende verdi» og etter ingen annen standard er vi like.

Vi er ulike på alle vis, fysisk, psykisk, kulturelt, økonomisk og sosialt. I beste fall kan vi forhandle frem en kort våpenhvile, men bare så lenge begge tjener på det. Vår evolusjonshistorie har kanskje lurt oss til å kjenne på visse opplevelser av empati, men de kan vi trygt ignorere, siden naturen bærer ingen dypere mening.

Alle vi som vokser opp i dag, svømmer som en gullfisk i vann av kristen tanke

Tror fremdeles på det de hevder å ikke tro på

Nietzsche refset sin samtid for å ikke forstå alt dette. Og han ville uten tvil refset vår. Mange hevdet, da som nå, å ikke tro på Gud, men levde fremdeles som om Han eksisterte. På samme måte.

Når vi nordmenn fremdeles sier at likeverd og nestekjærlighet er viktig, at utdanning og vitenskapelige metoder er verdt å utøve, hvor vi skal kjempe for godhet og sannhet, er det fordi vi fremdeles er oppvokst i en tankeverden så sammenvevd med troen på Gud, at vi ikke engang klarer å forestille oss noe alternativ.

Det samme poenget ga nylig den populære britiske historikeren, Tom Holland. Alle vi som vokser opp i dag, svømmer som en gullfisk i vann av kristen tanke, sier han. Vannet er så intimt til oss at vi kan leve et helt liv uten å merke den, selv om vi puster den og lever av den, og selv om hvert ord vi ytrer og hver tanke vi har, er gjennomtrukket av den.

Mennesker som hevder å ikke tro på Gud, fordi de ofte forestiller Ham som en streng kosmisk politimann eller en utdatert vitenskapelig hypotese, snarere enn «Eksistensen selv», som er den evige kilden til all eksistens, enhet, struktur, sannhet, fornuft, godhet, mening, skjønnhet og alt annet til hver eneste lille ting vi kan nevne i universet vårt, gir oss grunner til å stille flere spørsmål.

En ny mulighet

Men kanskje er dette også en mulighet. Når vår kultur ikke lenger har kristendom opp i halsen, og får fordommene mot Gud litt mer på avstand, kan en ny mulighet til å stige opp på Areopagos melde seg, for å fortelle at den Gud de allerede lever som om de tror på, er høyst reell.

Og kanskje blir de lenge nok, til at vi kan avsløre at Han attpåtil har åpenbart seg i en historisk person: Jesus fra Nasaret.

Siste fra hver kategori