Det er varmt, fuglene kvitrer og innimellom drysser det små blader fra kirsebærblomstene i treet over. Kaya sitter på en benk utenfor Bibelskolen Fjellhaug, der hun har gått det siste året, og forteller sin historie om hvordan hun ble en kristen da hun var 19 år. Hun stopper, strekker armene oppover mot bladene i lufta og utbryter:

– Det er så vakkert altså! Jeg syns jorda er ganske amazing. Kaya ler, og legger til: – Til tross for syndefallet og alt. Det er så mye vakkert her. Tenk hvor bra det skal bli på den nye jorden vi har i vente.

Bodd i et tvilsskall

Før Kaya ble kristen var det mange ting hun syns var vanskelig å forholde seg til.

– Det verste for meg var tanken på at det finnes et helvete. Jeg trodde at Jesus var en person, men jeg klarte ikke følge hele historien, og det var så ubehagelig, rart og helt sprøtt for meg å tro det Han sa om himmelen. Jeg føler at jeg har bodd i et tvilsskall hele livet, sier hun.

Kaya har alltid lett etter en mening med livet og vært opptatt av å stille spørsmål for å finne ut hva hun skulle tenke om den kristne troen. Hun har ikke vokst opp i en kristen familie, men fordi faren syns det var fint å synge kristne nattasanger og lese bibelfortellinger for henne, fikk hun allikevel med seg en lengsel etter noe mer. Gjennom årene på ungdomsskolen og videregående ble venninna Kristin, som hadde vokst opp i en kristen familie, spesielt viktig for henne.

– Kristin tok meg med på en kristen ungdomsklubb og der møtte jeg en liten gullgruve av kristne. Vi diskuterte alle mulige vanskelige spørsmål om Bibelen og tro, og det var et godt miljø å være i. Jeg ble med på Laget sin lederskole (LS), hang med mange kristne og var på krussetur til Colombia, uten å være kristen selv.

– Skal vi prøve å være kristne?

Da Kaya gikk i 10. klasse ble hun sammen med ett år eldre Sindre, som hun møtte på ungdomsklubben.

– Først ble han veldig påvirket av at jeg stilte mange kritiske spørsmål og var tydelig på at jeg ikke følte det var noen Gud der, men etter hvert forandret det seg. Da jeg gikk i andre klasse sa jeg til ham: Skal vi prøve å være kristne da? Også prøvde vi det.

Kaya forstod fort at hun ikke klarte å tro, men for Sindre ble det et vendepunkt. Årene med de kritiske spørsmålene fra Kaya hadde gjort ham klar over at han trengte flere svar, og nå hadde han landet på at han trodde på Jesus. Det neste året ble veldig rart. Sindre flyttet til Oslo for å studere og bo i lagskollektivet. Kaya var igjen og tok sitt siste år på videregående i Bodø. Sindre hadde tatt imot Jesus, mens Kaya følte hun stanget hodet i veggen.

– Sindre var stødig gjennom alt og prøvde alltid å få fokuset mitt over på Jesus. Han visste at jeg hadde fått svar på alle spørsmålene mine, om hvordan det tyda på at Jesus faktisk hadde stått opp fra de døde også videre, men jeg klarte ikke å føle meg som en kristen. Og jeg begynte å tenke at jeg ikke kunne være sammen med ham lenger hvis han skulle være kristen. Et kristent fellesskap ville være viktig for ham da, og det respekterte jeg, men selv følte jeg meg som en tilskuer i mengden, en som ikke passet inn. Og jeg kunne ikke se for meg at vi skulle gifte oss, sier Kaya og ler. Når vi møtes er det under en måned til bryllupet deres.

Frelst uten følelser

Alt snudde en dag litt før russetida. Kaya traff en leder fra ungdomsklubben som hadde studert teologi, og de diskuterte blant annet noen utfordrende teologiske spørsmål. I løpet av den kvelden forstod Kaya hva frelse er, og det gikk opp for henne at hun kunne ta i mot og tro på Jesus, selv om hun opplevde at følelsene manglet.

– Jeg skrev til meg selv den kvelden: «I kveld ble jeg kristen. Det føles veldig rart, jeg føler egentlig ingenting, men jeg vet at det ikke er det det handler om. Jeg sitter igjen med et ønske om å ikke forlate dette, snu ryggen min og dra.»

Det som gikk opp for Kaya den dagen, var at frelsen er en gave.

– Det er ikke sikkert at du føler noe når du blir gitt den, og det er ikke sikkert du forstår helt hvem det er som har sendt deg den, men enten har du lyst på den eller ikke. Jeg hadde lyst på den, og den lysten tror jeg Gud hadde lagt ned i meg. Den gaven ligger ikke på meg, den ligger kun på avsenderen. Jeg skal ikke prestere noen ting, men jeg har et valg om å takke ja eller nei. Etter at jeg sa ja, oppleves det som at jeg har fått pakke den opp litt etter litt. Jeg forstår mer og mer hvem Gud er.

Blir bedre kjent med Gud

Følelser rundt troen er noe Kaya kommer tilbake til flere ganger i løpet av samtalen under kirsebærtreet. Lovsangen hun observerte da hun ikke var kristen syns hun fortsatt kan være utfordrende å forholde seg til.

– Jeg syns det er viktig å snakke om det, så lovsangen ikke blir enda en ting vi tenker at vi skal prestere. Den skal være noe du gir fra hjertet ditt, bare til Gud. Av og til lurer jeg på om folk digger til musikken eller til Gud, så jeg har ikke helt funnet ut av alt ennå. Men å si fram tekstene og se hva vi synger, det rører meg. Ikke hele tida, men av og til, og det er veldig fint.

Gud eksisterer uavhengig av hva jeg føler, og å leve for Gud gir meg en enorm trygghet.

Kaya føler hun hele tiden lærer Gud bedre å kjenne og opplever at hun finner Ham flere steder.

Jeg ser Gud i de menneskene jeg snakker med om tro, i lovsangstekstene, og ikke minst i Bibelen. Det kan være tungt å lese, men av og til er det noe som snakker tydelig til meg. Det kan bety noe den dagen og lære meg ting både om hvem Gud er, hvem jeg er og hvem jeg skal få strekke meg etter å bli. Da jeg ble kristen fikk jeg noe større å leve for, og jeg fant meningen med livet. Jeg sa til Gud: Ok Gud, da sier vi det bare, uansett følelsene mine! Gud eksisterer uavhengig av hva jeg føler, og å leve for Gud gir meg en enorm trygghet.

– Gud brukte oss begge

Mye har forandret seg for Kaya det siste året. Hun valgte bort filmskole til fordel for bibelskole, og etter hun tok imot Jesus ble hun klar for å satse på en varig fremtid med kjæresten gjennom mange år, Sindre. Når du leser dette er de gift og planlegger å fortsette studielivet sammen i Oslo, med en felles tro på Jesus, Han som gir livet mening.

– Det virker som at Gud brukte oss begge: først meg, uten at jeg visste det, for å vise Sindre hvem Han er, så Sindre til å vise meg hvem Han er. Jeg vet ikke helt hvordan det funka, men Gud viste oss hvem Han er og ga oss frelsen i gave.

Maria Celine Lundeby (31) er ungdomskonsulent i NLM ung og redaktør for iTro-magasinet.