UP Tilbake
Da Jesus gikk fra å være totalt uinteressant til helt uimotståelig

Da Jesus gikk fra å være totalt uinteressant til helt uimotståelig

Han jeg ikke ville ha noe med å gjøre, ble fascinerende - og jeg ble frelst!

Mitt vitnesbyrd

«Mitt vitnesbyrd» er spalten hvor ulike mennesker får fortelle om sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.

Har du et vitnesbyrd du vil dele med andre? Ta gjerne kontakt på iTro@nlm.no.

Da jeg vokste opp var jeg alltid i et kristent miljø og familien min tok meg med i kirken. Jeg var med på ungdomsmøter, men det var sporadisk. Jeg hadde ingen interesse av å bli bedre kjent med Jesus. Jeg hadde det gøy og komfortabelt, men ingen forståelse av hva evangeliet innebar eller hva det virkelig betydde å være en kristen.

Tanken om at jeg skulle være hellig siden Herren er hellig (1. Pet 1:6), eller at jeg skulle leve verdig Kristi evangelium (Fil 1:27) fantes ikke i tankene mine.

Da jeg var 13 var jeg på misjonstur til Latvia og skulle holde vitnesbyrd. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle si. Jeg hadde liten forståelse for hva det vil si å være uten Kristus. Som det står hos Titus:

For også vi var en gang uforstandige, ulydige, villfarende. Vi var treller under mange slags lyster og begjær. Vi levde i ondskap og misunnelse. Vi var forhatt og hatet hverandre. (Titus 3:3)

Hva jeg ville

Senere så kunne livet mitt, før jeg faktisk møtte Jesus, oppsummeres i Johannes 8. En person som sa at jeg var kommet til tro på Kristus, men som ikke levde i Hans ord og jeg kunne derfor ikke kalle meg en sann disippel av Kristus (Joh 8:30-31).

Holdningen min var at jeg kunne gjøre hva jeg ville, siden jeg trodde jeg var i Kristus. Det fantes jo ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8:1). Men som det står skrevet i Titus 1:16 så sa jeg at jeg kjente Gud, men fornektet ham med mine gjerninger. 

Nedtonet frimodigheten..

Det siste året på videregående skole fikk jeg meg en kjæreste som ikke var kristen. I det forholdet var jeg ironisk nok ganske frimodig i argumentasjon for Guds eksistens.

Men etter hvert som jeg merket de tankene ble en byrde i forholdet, nedtonet jeg frimodigheten mer og mer. Til slutt valgte jeg å bekjenne meg som en ikke-troende. Heldigvis begynte Gud etterhvert å dra i meg ved få meg til å innse mitt behov for Ham.

Da vi gjorde det slutt etter halvannet år, begynte jeg å lese mye i Bibelen og var mer med kristne venner. Det ble mer og mer klart for meg at jeg uten Kristus var død i mine synder. Jeg hadde behov for en frelser – Jesus Kristus. Likevel ville jeg ikke forlate synden min.

Ingen ære

En gang snakket jeg med en god venn, fortalte jeg han at jeg følte en sterk strid i livet mitt. Det var så ofte jeg valgte å synde, i stede for å leve for Gud. Jeg gjorde jo faktisk ikke noe til Guds ære. Jeg kunne ikke lenger leve sånn, for hvis jeg virkelig var en disippel av Jesus, hvorfor levde jeg da ikke etter Hans ord?

Litt senere var jeg på en bibelkonferanse. Der spurte en av talerne «Er du en sann kristen?». Det fikk meg virkelig til å våkne opp! Måten jeg hadde levd mitt liv på var ikke som en sann kristen. Nå havna jeg ansikt til ansikt med min største fiende – nemlig meg selv. Guds Ånd endra hjertet og sinnet mitt – midt i mitt opprør mot Han.

Helt uimotståelig og fascinerende

Han som levde et perfekt liv og gav sitt eget liv for meg, tok på seg vreden som jeg fortjente for min synd. For første gang ble personen jeg ikke ville ha noe med å gjøre helt uimotståelig og fascinerende for meg. Ved Guds nåde vendte jeg om fra min synd og trodde på Jesus – og ble frelst.  Min synd er betalt på korset av Jesus, og jeg vil leve for Han som hadde gitt sitt liv så jeg kunne leve.

Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.  (Gal 2:19b-20)

Privat

Siste fra hver kategori