Å være ny er en sårbar tilværelse å befinne seg i. Man beveger seg i ukjent terreng og vet ikke hva som kommer rundt neste sving. Kommer forventningene mine til å bli møtt? Vil jeg bli akseptert for den jeg er? Vil jeg få meg nye venner? Vil man bli møtt med åpne armer?

Menigheten er vår familie

Som kristne er vi kalt til å møte mennesker med Jesu sinnelag. Det betyr at vi skal elske og respektere alle vi møter, uavhengig av kjønn, alder, legning, nasjonalitet, etnisitet, hudfarge også videre. Vi er alle Guds barn, og menigheten er vår familie. Men oppleves menigheten som en familie i praksis?

Jeg har snakket med utallige mennesker som uttrykker frustrasjon over å ikke bli inkludert i menigheten: ”De kommer gjerne og hilser på meg, men jeg opplever at det er fordi pastoren har sagt at de skal gjøre det, ikke fordi de selv er genuint interessert i hvem jeg er.”

Kun snakk og lite handling?

Hva vil vi egentlig at en menighet skal være? En levende bevegelse av mennesker som stadig inviterer og inkluderer nye i menigheten? Eller et trygt sted hvor vi møter våre venner og helst håper at det ikke dukker opp noen nye som skaper rar stemning?

I mange menigheter blir det snakket om hvor viktig det er å møte nye mennesker. Man har f. eks egne bord for de nye i menigheten, og gir gjerne gaver til de som er der for første gang.

Jeg sier ikke at dette ikke er bra, men når ”pliktløpet” er unnagjort og møtet er ferdig, går mange tilbake til de ”vante” gruppene sine. Man kan gjerne slå av en prat med de nye, men det er viktig å sørge for at en ender opp med sine ”egne” når kaféen er i gang etter møtet.

Ikke et sted for klikkdannelse

Det får meg til å spørre: Skal ikke en menighet være åpen for alle? Inviterende og inkluderende? En menighet bør ikke være et sted for klikkdannelse.

”Jeg har ikke tid til å inkludere flere nye i livet mitt,” er det flere som sier. Dette er en ærlig sak, og for mange er tid et uttalt knapphetsgode.

Men går det an å gjøre andre prioriteringer i livet slik at du faktisk har tid? Altfor ofte setter vi oss selv foran andre. Individualismen har skikkelig grep om menighetene. Vi tar oss ikke tid til å møte de nye, ikke orker vi heller. Det er jo slitsomt å bli kjent med nye.

”Når jeg møter kristne får jeg følelsen av at jeg er et prosjekt, snarere enn et menneske.”

Og når vi først tar oss tid til å bli kjent med dem, er det fordi vi har blitt det fortalt på en preken. Da opplever mange nye det på denne måten: ”Når jeg møter kristne får jeg følelsen av at jeg er et prosjekt, snarere enn et menneske.”

Sette egne behov til side

Hva skal til for at vi som kristne oppleves som imøtekommende og ekte? Og hva skal til for at folk blir værende i våre forsamlinger?

Nøkkelen ligger i å kunne sette sine egne behov til side. Å lytte til noen selv om man ikke får så mye ut av samtalen selv. Å inkludere noen i din gruppe der du sitter. Å invitere noen med hjem til seg, selv om de kan virke litt rare, usikre eller veldig ulike en selv. Det koster veldig lite å spørre, men det krever litt å gå fra teori til praksis.

Ofte når man møter folk man ikke ser så ofte, sier man: ”Du, vi har snakket om dette før, men vi MÅ jo ta en kaffi snart..” Mange sier dette bare fordi man føler man bør. La imidlertid ikke slike ting forbli med snakket, men bare gjør det. Jeg kan garantere deg at initiativet vil bli satt pris på.

Å vinne nye mennesker for Jesus skjer ikke av seg selv, det koster tid og krefter, men er da også det aller viktigste vi kan være med på.

Tid er vår tidsepokes mest verdifulle valuta, men et liv i evigheten er da så mye mer verdt enn all verdens tid. Vi trenger alle litt selvransakelse på hvordan vi bruker tiden vår, og jeg er overbevist om at dersom en ser litt nøyere etter, så finner en fort mange områder hvor en kan frigjøre tid.

Å vinne nye mennesker for Jesus skjer ikke av seg selv, det koster tid og krefter, men er da også det aller viktigste vi kan være med på. Er du villig til å investere tid i nye relasjoner?