Først lo vi litt av at vi ikke fikk sitte ved siden av hverandre i matsalen.

Noen timer senere ble vi sendt hjem.

Dagen etter var landet nedstengt.

12. mars var dagen som snudde Norge opp-ned.

Husker du dette?

Livet på vent

«48, 49 og 50! Beklager, jeg kan dessverre ikke slippe deg inn på møtet. Vi har kun lov til å være 50 stykker samlet her inne.»

Med munnbindet på var jeg dørvakt. Oppgaven min var å passe på at det ikke kom inn flere enn 50 mennesker på torsdagsmøtet på Lundeneset.

Det er helt absurd å tenke tilbake på. Det føles som lenge siden, men jeg husker det godt.

En urolig og krevende tid for mange. Helsemessig og økonomisk usikkerhet og minimal sosial kontakt. En tid hvor pressekonferansen med Bent Høie var ukas høydepunkt.

Hvor mange mennesker kan samles på tvers av fastlandskommuner i kristne møtelokaler hvis stolene var fastmonterte og vedkommende ikke hadde vært på hytta den siste uka?

Og skulle Høie endelig klare å si det vanskelige ordet «Folkehelseinstituttet» riktig, og ikke «Folkehelsestuttet», som det som regel ble uttalt som?

Spenningen var til å ta og føle på.

En tid preget av usikkerhet

Jeg hadde det greit jeg, altså, men det verste for min del var usikkerheten – at man ikke visste. Hvor farlig er dette egentlig, og når kan jeg leve normalt igjen?

Livet var satt på vent. Det var så vidt man kunne planlegge time for time.

Det var slitsomt å ha denne ubehagelige uroen hengende over seg og observere en verden ute av kontroll.

Det sikre fundamentet

Midt i korona-kaoset kjente jeg på en ro i en uforanderlig og trofast Gud. Det var ikke en overnaturlig opplevelse eller noe spesielt som skjedde, men jeg kjente på en innvendig fred og ro.

Mens verden forandrer seg og representerer kaos og stress, kunne jeg klamre meg til Gud og Hans løfter. Gud ga meg trygghet og fred.

For mens verden forandrer seg, er Gud uforanderlig.

Jeg, Herren, har ikke forandret meg (Mal 3,6a)

Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig. (Jes 40,8)

Om så alt på denne siden av evigheten hadde raknet, hadde jeg et trygt fundament i Gud. Jeg visste at framtiden min var i trygge hender hos Gud.

Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25-26)

Guds ord vil for evig alltid stå fast.

Stol på Gud

Det er lett å basere tryggheten vår på helse, status, jobb eller rikdom. Koronapandemien viste oss hvor raskt ting kan endre seg. Det vi tar for gitt, kan være borte i morgen. Derfor var det frigjørende og trygt for meg å vite at Jesus aldri forandrer seg.

Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. (Hebr 13,8)

Jesu fred overgår alt

Koronaperioden er heldigvis over, samtidig kan man ikke legge skjul på at den har satt spor. Flere bærer fortsatt på sår, og verden er fortsatt urolig. For min del har det vært en trøst og trygghet å forankre livet mitt i noe som er sant og stabilt.

Istedenfor å basere seg på ting som ikke varer.

Og hos Jesus kan vi finne en overnaturlig fred som overgår all vår forstand.

Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil 4,7)

Tror du dette?