Har du gått lenge i en menighet, særlig i en luthersk en, har du sikkert fått med deg budskapet: Du er en synder, som trenger nåde.

Det er den grunnleggende beskrivelsen av deg og meg, og det gjelder alle mennesker. Om ikke vi var syndere, var det ingen grunn for Jesus å ofre livet sitt på korset, til soning for våre synder. Men det gjorde han altså.

Så vi kan ta imot tilgivelsen og ha fellesskap med Gud – selv om vi synder.

Kanskje fikk den siste setningen deg til å rynke litt på nesa. Prøver du å si at det er greit å synde? Nei. Men jeg har et annet poeng: Det handler mer om hva Jesus har gjort for oss enn hva vi har gjort mot Gud.

«Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» 1 Joh 4,10.

Frykt for å feile

Min erfaring og observasjon er at vi ofte havner i to grøfter når det gjelder synd (når vi tar synd på alvor).

Den ene grøften gjelder kanskje deg som har vokst opp i et kristent hjem eller har gått lenge i en menighet. Du vet i teorien at du er en synder, men i praksis synes du at du lever ganske rett. Du har satt strenge regler for deg selv for hva som er greit eller ikke – og du ser litt ned på andre som ikke klarer å følge dem.

Problemet blir da om troen din i bunn og grunn er drevet av en frykt for å gjøre feil.

Hvis du innerst inne tenker at om du går på en skikkelig smell, så er det over og ut med troen din – da har du ikke forstått nåden. For vi kan ikke gjøre noe for å fortjene nåden. Den er gratis. Uavhengig av våre prestasjoner.

Avhengig av synd

Den andre grøften kan også gjelde de som har vært kristne lenge, så vel som nyfrelste som har levd en annen livsstil.

Kanskje du går der, på vei til nattverden, og ber om tilgivelse for den samme greia igjen. Du vet du er avhengig, og begynner å miste motet. Ja, du ber om tilgivelse nå, men du vet du går på den samme smellen i morgen. Hva er vitsen? Du har feilet. Du fortjener ikke nåde.

Igjen dukker det samme problemet opp – at vi tror nåden handler om hva vi selv presterer. I dette tilfellet lar du skammen over å være avhengig av synd definere posisjonen din overfor Gud. Og du blir fristet til å gi opp.

Men nåden avhenger ikke av deg. Det handler om han som har elsket deg først – mens du fortsatt var en synder. Han er det som tilgir. Han er det som elsker oss og som gjenoppretter oss.

«Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» Rom 5,8.

Ut av gjørma

Om du kjenner at du sitter fast i gjørma, eller om du er redd for å havne der, så fortvil ikke. Du kan løfte blikket og rekke ut hånden, så vil han som elsker deg med ubetinget kjærlighet ta imot deg som sin egen sønn.

Det er han som har kraft til å sette deg fri fra synden som har makt over deg. Du kan komme til ham. Alltid.

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (Joh 8,34-36)