Vi befinner oss i Babylon, og kong Nebukadnesar har reist opp en stor statue av gull. Når musikken spiller skal alle falle ned på kne og tilbe statuen. Gjør du ikke det, venter en brutal straff:

«Den som ikke faller ned og tilber, skal straks kastes i ovnen med flammende ild.» (Dan 3,6)

Musikksignalet kom og alle utenom tre stykker tilba kongen. Det var vennene til Daniel – Shadrak, Meshak og Abednego. De nektet å tilbe statuen. De hadde en sterk tro på deres egen Gud, og ville ikke ære noen andre enn Han.

Ildovnen

Kongen ble rasende og sendte de i ildovnen slik han hadde sagt, men da svarte de han.

«Om den Gud som vi dyrker, kan berge oss ut fra ovnen med flammende ild og fra din hånd, konge, så vil han berge oss. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi likevel ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullstatuen du har reist.» (Dan 3, 17-18)

Så skjedde det utrolige – Gud reddet dem fra ildovnen og det ble et sterkt vitnesbyrd, spesielt for kong Nebukadnesar (ref. Dan 3, 28-30). Vennene til Daniel ga ikke statuen ære siden det var i strid med det de trodde på.

Hva gir vi ære i samfunnet?

Dette er en syk historie og vi kan ikke forvente at vi havner i en lik situasjon, men jeg tror likevel historien er relevant og kan lære oss noe i dagens samfunn i 2023.

Følger og ærer vi samfunnets normer ukritisk selv om det strider mot Bibelen – Guds ord? Menneskefrykt tror jeg er et av djevelens fremste våpen. Det mest behagelige for oss er ofte å mene det samme som majoriteten.

Vennene til Daniel stod virkelig opp for det de trodde på, uavhengig av normene i kulturen og hvilke konsekvenser de kunne få.

Tør vi å være ærlige om hva vi tenker rundt temaer som abort, kjønn, seksualitet og ekteskap? Bærer vi troen vår med stolthet i dagens samfunn – enten det er på skolen, jobben, studiestedet eller fritidsaktiviteten? Står vi på Guds ord selv når det er ubehagelig, blir oppfattet som gammeldags eller koster oss noe?

Disse spørsmålene utfordrer meg, og jeg tror vi kan lære mye av Shadrak, Meshak og Abednego.

Forbilder i tro

Det jeg synes er kulest med historien til Daniel og vennene er innstillingen deres. De visste ikke at Gud ville redde dem, det var ikke derfor de nektet å tilbe avguden. Snarere tvert imot sier de at selv om Gud ikke vil redde de fra ildovnen, vil de fortsatt stå opp for Han og ikke tilbe avguden.

Wow – det er forbilledlig! For Gud lover oss ikke en enkel tilværelse i alle situasjoner og Han vil ikke befri oss fra enhver ubehagelig situasjon. Gud har derimot mange andre løfter som er uendelig mye større og attpåtil evige.

For Gud har sagt: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. (Hebr 13,5b)

Vennene til Daniel stod virkelig opp for det de trodde på, uavhengig av normene i kulturen og hvilke konsekvenser de kunne få.

Gud er med oss

Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste om vi er passive i troen på Guds gode ord. Færre får høre om det vi ser på som sanne og gode verdier, og jo færre av oss som løfter frem hva vi tror, jo vanskeligere blir det for andre å gjøre det.

Så må vi ikke glemme at selv om Gud ikke alltid konkret griper inn i situasjonen, så er Han der med oss – hele tiden.

Av og til kan føles litt ut som vi blir kastet i en ildovn, eller inn til løvene, som skjedde med Daniel, da han stod opp for sin gudstro. Det kan være ubehagelig, men vi må ikke la denne frykten gjøre troen vår passiv – den som er bygget på et solid fundament.

Jeg kjenner det er nødvendig å ransake meg selv og spørre meg selv spørsmålet: Hva gir jeg ære i min hverdag og mitt liv – Gud eller menneskeskapte og usunne avguder?

Så må vi ikke glemme at selv om Gud ikke alltid konkret griper inn i situasjonen, så er Han der med oss – hele tiden.

Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær. (Sal 46,2)