Venninna spør om du tror hun har sjanse på gutten hun liker.

Kompisen spør om du har lyst å finne på noe når du har planer han ikke er invitert på.
Mamma spør om pappa noen gang snakker stygt om henne.
Læreren spør om du har lest leksa.
Lillesøster spør om du syns tegningen hennes er fin.
Kjæresten spør om du noen gang har sett på porno.
En ikke-kristen spør om du er kristen.

Noen ganger er det fristende å lyve. Er det noen gang greit? Jeg spurte teologen Knut Kåre Kirkholm hva det åttende bud egentlig betyr.

”Du skal ikke lyve”

– Det åttende bud om ikke å lyve (”du skal ikke vitne falskt”) er først og fremst knyttet til det å vitne i en rettssal. Å lyve i en rettsal kan få forferdelige konsekvenser, og påføre andre mye vondt og skaffe deg fordeler du ikke skulle hatt.

Overført til hverdagen kan man si at vi ikke skal bruke ordene våre verken til å gjøre andre vondt eller oss selv ufortjent godt. Dette innebærer også at vi kan bryte budet ved å si noe som er sant, men som sårer andre mennesker. Dersom jeg sprer noe negativt om et annet menneske bryter jeg budet selv om det jeg sier er sant. Vi må holde styr på tungen vår.

Er det noen gang riktig å lyve?

Knut Kåre sier at noen ganger kan det faktisk være bedre å lyve.
– Det høres kanskje ille ut, men hovedpoenget med budet er å beskytte vårt eget og andres navn og rykte, og det finnes tilfeller hvor sannheten gjør mer skade enn nytte.

Sett at noen sier til meg at kona mi har på seg en utrolig stygg kjole, og jeg er enig. Skal jeg si meg enig og ydmyke kona mi? Nei, da er det bedre at jeg forsvarer henne, og til og med lyver om hva jeg synes om kjolen.

Han mener også at det noen ganger kan være riktig å holde tilbake deler av sannheten. – Vi skal ikke fortelle alt til alle. Hvis jeg har falt i en skammelig synd er det bedre at jeg bekjenner denne for en sjelesørger enn at jeg skriver det på Facebook. Jeg har riktignok ikke fortalt hele sannheten om meg selv, men jeg har beskyttet meg selv. Og det er viktigere.

Hun som løy til Kongen

– Noen ganger må vi lyve for å beskytte andre. Når Josva sender speidere til Jeriko beskytter den prostituerte kvinnen Rahab dem. Når kongen spør om hun vet hvor speiderne er, lyver hun og sier at de har forlatt byen. I virkeligheten har hun skjult dem på taket.

Hun lyver, men hun gjør noe riktig ved å lyve, fordi hun beskytter menneskeliv, forteller Knut Kåre.

Du kan lese om Rahab i Josva kapittel 2.

Si imot når andre baktaler!

Det åttende bud handler ikke bare om hva vi ikke skal gjøre, men også om hva vi skal gjøre, fortsetter Knut Kåre. – Som jeg sa skal vi ikke spre noe som setter andre i et dårlig lys. Det betyr at vi ikke bare skal tie stille når andre baksnakker, vi skal si imot. Martin Luther sier det skarpt og treffende:

”Hvis du derfor treffer en slik sladderhank som baktaler en annen, så motsi ham rett i øynene! Da vil han bli rød av skam. På den måten kan en få stoppet munnen på mange som ellers bringer stakkars mennesker i et dårlig rykte, som de vanskelig blir kvitt igjen. Et godt navn og rykte er det nemlig lett å ta fra en, men det er ikke lett å gi ham det igjen.”

Når sannheten er nødvendig

Nå har vi snakket om unntakene, men oftest vil det jo være riktig å være ærlig. Knut Kåre er tydelig på at sannheten kan være nødvendig også når den sårer eller er tøff å høre.

– Særlig gjelder det når noen har syndet og det er nødvendig at de angrer og ber om tilgivelse og oppgjør. Andre ganger er det bedre å si fra om noe til noen på tomannshånd enn å vente til sannheten kommer frem på en langt mer offentlig, vond og pinlig måte.

I salme 1 står det noe om å ”grunne på” Herrens bud. Sagt med enklere ord skal budene stimulere oss til å tenke. Vi må i hvert tilfelle vurdere: vil sannheten i dette tilfellet gjøre mest godt eller galt?

Vi holder budet dersom vi lever slik at vi ikke påfører andre urett med tungen vår, enten den taler sant eller usant, avslutter Knut Kåre.

Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme.  ³ Vi legger jo bissel i munnen på en hest for at den skal lystre oss, og da kan vi styre hele hesten.  ⁴ Ja, selv store skip, som drives av sterke vinder, kan med et lite ror styres dit styrmannen vil.  ⁵ Slik er det også med tungen. Den er en liten kroppsdel, men kan skryte av sin store makt. Ja, en liten ild kan sette den største skog i brann!  ⁶ Også tungen er en ild, en verden av ondskap blant våre lemmer. Den smitter hele kroppen og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete. ⁷ Alt i naturen, både ville dyr og fugler, krypdyr og fisk, kan temmes og er blitt temmet av mennesket, som selv er en del av naturen.  ⁸ Men tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift.  ⁹ Med den lovpriser vi vår Herre og Far, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. ¹⁰ Fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken!

Jakob 3.2-10